KAPITTEL 9

NY-HELLESUND UNDER NAPOLEONSKRIGENE

Ny-Hellesund havn. 

Til venstre er Helgøya., i misdten Innergabet/Olavsundet og Kapelløya 

og  til høyre  Monsøya 

Foto: Trond A Isaksen, Riksantikivaren

Unge øyboere og mange tjenestejenter og -gutter

I 1801 hadde Ny-Hellesund en meget ung befolkning. Av 113 innbyggere var: 

29 under 12 år
65 mellom 12 og 40 år
15 mellom 40 og 60 år
4 over 60 år

Antall familier/husholdninger økte fra 15 i 1765 til 20 i 1801 og antall personer fra ca. 80 til 113. Familier/husholdninger i Ny-Hellesund tilknyttet Langfeldt-slekten ble redusert fra 7 til 6, og antall personer ble redusert fra 34 til 27. Slektens andel av befolkningen sank fra ca. 42 % til 30 %. I 1801 var det i alt 27 tjenestejenter og -gutter i Ny-Hellesund. Slekten hadde 13 tjenestefolk, dvs. to i hver familie, mens de øvrige 14 familier hadde 11 tjenestefolk. Tjenestefolk var et tydelig tegn på velstand. Det var flere årsaker til denne velstanden:

• Krigene på slutten av 1700-tallet i Europa førte til økt etterspørsel etter bl.a. trelast

• Utenlandske kapere brakte sine priser (kaprede fartøy) inn til norske havner, og mot en del av utbyttet fikk de hjelp til å få solgt prisevarene

• Vrakauksjoner var fortsatt en god biinntekt. Noen av disse er kjent: 

•  I 1787 ble det i Ny-Hellesund holdt auksjon over vrakgods fra det svenske fartøyet "Maria Charlotta" og i 1798 over vrakene av "De tre brødre" fra Drammen og den tyske koffen "Halte".

I perioder med gode inntekter kunne de nyrikes liv både i kystbyene og i uthavnene bli preget av dette. Peder Hansen skriver om dette i sin bok 2 "Kristianssands Næringsliv i ældre og yere tid": 

"I slige Tider gik selv Tjenestepiger og Matroskoner i Silke, og det fortælles, at man i Udhavnene til Gjæstebuds strøede Gulvet med Sukker istedenfor Sand. Pengene kom fort og gik fort, Byens talrige Kneiper og Danseboder florerede, og den ene søgte at overbyde den anden i Flothed og vilt Liv.

Ikke mindst lystigt gik det til i Udhavnene, hvor især Ny-Hellesund med sit 'kgl. privilege- rede Gjestgiveri' var Vidne til de Vildeste Orgier."

Ble flere hus brukt til å utvide gjestgiverienes sengekapasitet?
I folketellingen for 1801 er det ikke oppgitt at det bodde noen på:

• bruk nr. 7 Odden på Kapelløya
• bruk nr. 16 Nystrand (nå Dalen) på Monsøya
• bruk nr. 44 Vesterodden på Monsøya

Bruk nr. 7 Odden ble i 1799 kjøpt av Ole Nicolaisen Langefeldts sønn, Frederich Olsen Langefeldt. Han bodde på bruk nr. 12 Tønvold på Helgøya og solgte Odden videre i 1804. Bruk nr. 16 Nystrand ble eid av Sørens sønn, Morten Sørensen Langefeldt. Han bodde med sin familie i Kirkegt. 9 i Christianssand da det var folketelling. Familien bosatte seg på Nystrand i 1804. 3 Bruk nr. 44 Vesterodden ble eid av to av døtrene til Markus Henriksen Reymert.

I 1801 ble kanskje husene på disse eiendommene brukt som husvære for tilreisende sjøfolk. Det kunne være trangt om overnattingsplass i gjestgiveriene for skippere som ønsket noe mer komfortabelt enn skipskøyene i kalde vinter-netter.

I 1801 hadde Ny-Hellesund fått fastboende toller og skomaker

Yrkesfordelingen var i 1801 omtrent den samme som i 1765. Ny-Hellesund hadde imidlertid fått en toller og en skomaker. Tollbetjent Thor Gundersen kjøpte i 1796 bruk nr. 18 Solborg på Monsøya, og skomaker Gullow Jensen kjøpte i 1793 på Kapelløya det huset som senere fikk hans navn. "Førstemann på stedet", som losoldermannen ble omtalt som, var i 1801 fortsatt en Langfeldt. Frederich Olsen Langefeldt var losoldermann fra 1791 til 1802. Da ble han avløst av Sørens sønn, Nicolay Sørensen Langefeldt. Han beholdt denne stillingen til han døde i 1842 - 75 år gammel.

I de 20 familiene var det 14 personer som hadde losing som hel- eller deltidsyrke.

Yrkesfordeling for husfedrene i Ny-Hellesund i 1801

Stor handelsvirksomhet og skipstrafikk i Ny-Hellesund frem til 1807

Etter Napoleons statskupp i Frankrike i 1799 ble det en spent situasjon også i Norge. Danmark/Norge meldte seg inn i Nøytralitetsforbundet som ble ledet av Russland. Det hjalp ikke meget.     Den 25. juli 1800 - i Den Engelske Kanal - overfalt en engelsk eskadre på seks orlogsskip den dansk/norske fregatten "Freia" med en konvoi koffardifartøy, og etter en blodig kamp ble de tvunget til å overgi seg.

Den 2. april 1801 kom engelske krigsfartøy til København red og stakk deler av flåten i brann. Deretter ble det sluttet fred med England, og for noen år ble det igjen en blomstrende tid for dansk/norsk skipsfart.
     I Ny-Hellesund gikk hummerhandelen strykende. Nicolay Sørensen Langefeldt var kontakt-mann mellom de lokale fiskere og engelske hummeroppkjøpere som kom til Ny-Hellesund og hentet levende hummer. Hans regnskapsbok viser at han formidlet salg av gjennomsnittlig 29.000 hummer pr. år i tiden 1803 til 1806.
Skipstrafikken gikk også bra. Den hadde økt kraftig siden begynnelsen av 1700-tallet. Antall lospliktige fartøy som var innom Ny-Hellesund, var i

1802 283

1803 348

1804 243

1805 256

1806 261

Oles, Gierts og Sørens sønner var blant dem som hadde glede av dette. Uten at de formelle godkjennelser forelå, hadde de fortsatt sine fedres vel etablerte praksis med bl.a. å proviantere fremmede fartøy.
     Omkring år 1800 lempet borger-represen- tantene i Christianssand på sine krav i forbindelse med handelsvirksomhet i uthavnene. I 1802 søkte derfor sønnene om rett til å fortsette med det de hadde holdt på med i mange år. Borgerrepresentantene var klar over dette og svarte at sønnene alltid hadde brygget og bakt for slike fartøy, og "(...) vi vil blott tilføie at vi anser ikke i nogen måte skadeligt for denne byes handel om Ny-Hellesunds innbyggere kontinuerer den næringsgren de i mange år har hatt."
Den britiske kunstneren John William Edy tegnet Ny-Hellesund sommeren 1800
I det krigsherjede Europa hadde man på 1700-tallet romantiske forestillinger om Norge. Den dansk/tyske zoologen og økonomen Johann Christian Fabricius (1745-1808) skriver fra sin studiereise i Norge 1778:

  "Norges indvaanere hører endnu til de faa lykkelige land i Europa. Avsondret fra andre lande ved uigjennomtrængelige klippeegne lever de i glad ensomhet fjernt fra de nyere utsvævelser og laster. Derfor har de ogsaa endnu fædrenes dyder, redelighet, gjestfrihet, tapperhet, maatehold og som følger derav legemlig kraft og et muntert sind."

Slike beskrivelser vekket naturlig nok nysgjerrigheten. På 1800-tallet kom en rekke utlendinger for å studere dette landet i nord. En av dem som kom til Ny-Hellesund, var den britiske kunstneren John William Edy. Han oppholdt seg i Ny-Hellesund fra 31. juli til ca. 7. august 1800. Av det han tegnet mens han var der, er åtte tegninger gjengitt som aquatint-etsninger i boken "Boydells Picturescue Scenery of Norway". Disse er gjengitt på sidene 3, 5, 6, 15, 303, 306, 307 og 439. Se også omtale på side 491. Edy skrev tekst til de enkelte bilder. Til et bilde skrev han: 

"Denne havnen er rommelig og trygg, og har bunnforhold som gir godt feste. Havnen kan gi plass til to hundre store skip. Den er omgitt av kuperte øyer som med sine steile klipper gir god ly. To skipsleier fører inn til havnen, og uansett vindretning kan skip seile ut og inn.
På de største øyene gror gran og furu, mens de mindre øyer er uten vegetasjon. Disse blir hyppig besøkt av store mengder sjøfugl. Sjøen omkring er rik på forskjellige fiskeslag, og ved kysten blir det ofte fanget sel."

Her har Edy stått på Monsøya og sett over mot Innergabet 

med Helgøya på venstre side og Kapelløya på høyre side

Av hans beskrivelser kan vi ellers lese at det var vanlig å dyrke lin på de små åkerlappene på Monsøya, at barna pyntet seg med blomster som de plukket mens foreldrene var travelt opptatt med å binde eller reparere garn. På klippeskrentene var det ærfugler. Tre ganger i året plukket befolkningen dun av disse, og to ganger plukket de egg. Han forteller også om god honning fra små bier, og han er meget imponert over det store antall fiskearter. Han skriver ikke om det ble dyrket poteter. Poteten hadde imidlertid
kommet til Lister i 1762 8, og det må antas at den da hadde kommet videre til Ny-Hellesund i år 1800.
     John William Edy reiste sammen med kunstneren William Fearnside. Det er imidlertid ikke funnet bilder eller skriftlige nedtegnelser av William Fearnside fra Ny-Hellesund. Fra Ny-Hellesund reiste Edy og Fearnside videre langs kysten mot Christiania. Etter forannevnte engelske angrep 25. juli 1800 ble det imidlertid en opphisset stemning i Norge mot England. Den 31. august 1800 ble Johan William Edy og William Fearnside derfor arrestert i Helgeroa mistenkt for spionasje. De ble sendt i fange-transport til Christiania hvor de ble innkvartert hos gjestgiver Thoms. Den 16. september fikk de imidlertid sin frihet tilbake av Admiralitetet. Deretter var de gjester hos Bernt og Peder Anker på Bogstad gård før de reiste tilbake til England.

I 1807 sprer urolighetene seg på det europeiske kontinentet til Norge

Det var fredelig i Ny-Hellesund de første årene etter år 1800. På kontinentet brøt det imidlertid ut krig igjen i 1803. Admiral Horatio Nelson ødela den fransk/spanske flåte i slaget ved Trafalgar 21. oktober 1805, men døde selv av en kule. Hans siste ord var "Thank God, I have done my duty". Samme år kom Sverige i krig med Napoleon. Han gikk østover med sin hær, men i Tilsit sluttet han fred med Russland 7. juli 1807. Avtalen innebar blant annet at Russland fikk frie hender til å ta Finland fra Sverige.
England så muligheten for at Napoleon kunne erobre den dansk/norske orlogsflåten som lå i København. Derved ville Napoleon sammen med Russland kunne beherske både Østersjøen og Kattegat og på lengre sikt true Englands posisjon som verdensmakt. England brydde seg ikke om dansk/norske nøytralitetserklæringer og sendte en orlogsflåte over Nordsjøen. 9
Engelskmennenes mål var i første omgang København. De ville komme Napoleon i forkjøpet. Den 2.-5. september 1807 ranet de den dansk/norske flåte på København red og bombarderte byen. Men det var ikke hele den dansk/norske flåte som lå der.
Den 3. september seilte kaptein Stopford med tre engelske krigsfartøy til Agdesiden, som det het den gang. De ville ta de få gjenværende fartøy, bl.a orlogsskipet "Prinds Christian Frederik", som lå i Christianssand.

Kvinner og barn i Ny-Hellesund flykter til fastlandet

Også folk i Ny-Hellesund flyktet til fastlandet da de hørte om engelskmennenes herjinger på Flekkerøy. Fra siste uke i september til 19. oktober 1807 bodde opptil 24 personer fra Ny-Hellesund hos Syvert Jørgensen på Vige . Han forteller om dette i et brev skrevet 23. oktober 1807 til sin svoger Fredrich Thomsen i Randesund: 13
"Kort efter ieg mottog Deres Brev fra Randøsund fik ieg saadan Huses Forstyrrelse af Folk som flyttet hid fra Hellesund, formedelst Fiendens Nærværelse. Deres Antal af voksne og Børn var bestandig 20 - undertiden 24 fremmede Personer foruden mit eget Huses-Folk, saa alle Værelser i Huset var gandske opfylt, det varede i næsten 3 uger at vi havde dem allesammen. I vor egen Dagligstue har ikke været slukt lys nogen Nat i 5 1/2 Uge formedelst smaa og syge Børn som i den Tid havde Mæslinger.
Disse sidste var Niels Gundersøns Familie, de reyste herfra sidste mandag som var den 19de d.m."

Niels Gundersøn og hans familie bodde på Monsøya på bruk nr. 24 Gamlestrand.
Det var først og fremst kvinner og barn som flyktet inn til fastlandet. Men de følte seg ikke trygge etter at de hadde flyttet tilbake. Den 20. oktober fikk de høre at de engelske styrkene hadde forlatt Sjælland med 15 linjeskip, 15 fregatter og en rekke orlogsbrigger og mindre fartøy på slep. Hvor ville disse fartøyene ta veien? Ville de erobre Norge? Det skulle vise seg at de ville isolere Norge fra resten av Europa.

England innfører en effektiv blokade av all sjøtrafikk mellom Norge og andre land

Syvert Jørgensen forteller litt om dette i sitt brev av 23. oktober 1802:
"De engelske Krigsskibe lader sig se hver dag udenfor, imellom 3 og 5 Støker, en Dag passerte en Engelsk Flaade vesterud, af smaa og store ca. 100 Seyl. - Her holdes bestandig Nattevage i Høllen, 4 mand ad Gangen hele Sognet om, foruden de daglige Udkikker og Hvede-Vagter.
I den Tid de engelske lå inde i Flekkerøen holdtes Vagt af 20 mand ved Gordnæset og Høllen."
Blokaden skulle komme til å vare frem til høsten 1809. Fordi kommunikasjonen mellom Norge og Danmark da ble meget dårlig, ble det nedsatt en egen norsk regjeringskommisjon med sete i Christiania.

Fartøy og verdisaker blir brakt i sikkerhet

Det var all grunn til fortsatt å være forsiktig.
Syvert forteller sin svoger i ovennevnte brev at tre fartøy hadde lagt seg til inne i Vigekilen, som han anser som en av de sikreste havnene i Søgne. Han ønsket at svogeren, som hadde sitt fartøy i en vik som var mer utsatt for fienden, også hadde hatt sitt fartøy i Vigekilen.
Et av fartøyene som lå i Vigekilen, var koffardikaptein, skipper og reder Morten Sørensen Langefeldts brigg "EenRom", det andre fartøyet var fra Island og det tredje var fra Danmark. Ingen våget seg ut på havet. De som hadde verdier av betydning, gjemte disse. Nicolay Giertsen Langefeldt - den store pengeutlåneren i Søgne - gjemte alle sine verdisaker i en kiste på gården Ormestad i Søgne.

Forsvarstiltak

Ny-Hellesund får optisk telegrafstasjon og blir base for kanonslupper og -joller.
To av Nicolay Langefeldts barnebarn får ansvaret for Kystvernet

Kanonjolla "Øster Riisøer" III på besøk i Ny-Hellesund i mai 2006

Bygget i 1991 på Østerå i Tvedestrand etter originaltegninger fra 1810

Vaktmannskapet som Syvert forteller om, var en del av Kystvernet som ledende menn i Danmark tok initiativ til å bygge opp. Etter freden i Tilsit fryktet de krig med England. Kyststrekningen i Christianssand stift ville under en krig med England bli den viktigste, og den ble delt i 8 divisjoner og 18 seksjoner. Hver seksjon var delt i roder med hver sin anfører, de aller fleste sivile. I alt var det 227 rodeførere og 5.117 mann. De seksjonene som lå nærmest Christianssand, ble ledet av to av Nicolay Langefeldts barnebarn.

Seksjonen som hadde ansvaret for strekningen fra Kvåsefjorden øst for Christianssand til Kjosekilen i Vågsbygd i Christianssand, ble ledet av skipper, senere losoldermann Hans Kielland på Flekkerøy. Hans fetter, koffardikaptein, skipper og reder Morten Sørensen Langefeldt, hadde ansvaret for strekningen fra Kjosekilen til Tånes i Harkmark. Han hadde 125 mann under sin kommando.
Alle menn mellom 16 og 50 år som ikke var i hæren eller flåten, måtte være med. Strandvernet var delt i to "våpenarter", skyttere og ljåmenn. Ljåmennene hadde bare en ljå bundet fast på en lang stake, og skytternes børser var heller ikke så mye å skryte av. Særlig profesjonelle var de ikke. En gang Anders Hansen Sangvig ledet gruppen sin i skyteøvelse med badstudøren som skyteskive, hørte de et forferdelig skrik etter første skudd. Da de så etter, fant de Anders' kone gjemt og vettskremt bak badstuovnen.

Andre forsvars- og krigstiltak var:

• etablering av et optisk kysttelegrafsystem
• forsterking av batterier i nærheten av byen

• bygging av kanonbåter

• kaperreglementet ble fornyet og kaperbrev ble utstedt

Optisk telegrafstasjon på Monsøya

En optisk telegraf basert på klafffesystemet. Tegning i Den norske kysttelegraf og Signalvesenet 1807-14 av Harald Jarl Runde.
Semesteroppgave i lokalhistorie 1994-95,
En del av de gamle vedene ble beordret satt i stand i 1780-årene. Se side 9. De øvrige ble reparert etter de engelske admiralene Parkers og Nelsons angrep på København red 2. april 1801. I årene fremover ble det satt opp langt flere veder enn man hadde hatt under tidligere kriger.

I tillegg ble det innført et nytt optisk telegrafsystem. Langs hele kysten ble det med ca. 4 km mellomrom satt opp signalstasjoner. En slik stasjon ble satt opp på toppen av Monsøya på Nordsiheia. Stasjonen er beskrevet av den tyske geologen Christian Leopold von Buch (1774-1853). Han besøkte Ny-Hellesund fra 22. oktober til 6. november 1808. Den 23. oktober 1808 var han på toppen av Monsøya. Han gir en interessant beskrivelse av hvordan stasjonen virket:

"Midt på står et lite vakthus for at man skal kunne observere alt som hender på sjøen og signalene fra land. Det er likevel merkverdig at man med disse signalene - som på to eller tre mils avstand stadig blir sendt videre, og det på én dag fra Christiania til Hitterøe på den andre siden av Lista, en strekning på neste 50 mil - får med seg alle begivenheter på kysten. I dag for tre timer siden hadde man sett to engelske fregatter utenfor Øster Riisør, det er nesten 30 mil herfra.
Man bruker flaggsignaler, tre flagg, et dansk, et blått og et hvitt med to bånd imellom, disse kalles stender. Det er enkelt nok, og likevel blir alt rapport som kan forekomme på kysten i krigstider med dette, fra første stund et fiendtlig fartøy viser seg til det kaster anker, eller til det avskjærer alle forbindelser et eller annet sted."
Signalstasjonen på Monsøya korresponderte med en signalstasjon på "Aarhuus Vedehøj over Grd. Aaraas". Tidligere var veden på Stokkeland.
Årosveden var nærmere sjøen enn Stokkeland-veden og ca. to km fra denne. Sjøforsvaret var bedre under Napoleonskrigene enn i tidligere kriger. Man kunne derfor ha vedene nærmere sjøen. Årosveden ble også kalt "Aaruus Vedehej ved Nye Hellesund".
Signalsystemet fungerte slik at de tre flaggene ved heising enkeltvis eller gruppevis fremstilte tallene fra 0 til 78. I en signaltabell representerte hvert tall en sannsynlig forekommende meddelelse. Eksemplevis betydde tallet 24: "Den fiendtlige Landgang skeer med over 100de Mand".
Signalsystemet ble senere endret til et klaffesystem. Årsaken var mangel på seilduk til alle stasjonene rundt kysten. Under engelskmennenes angrep på København i 1807 ble lageret av seil satt i brann.

Ny-Hellesund ble på grunn av signalstasjonen, sin gode havn og beligg-enhet spesielt viktig under krigen mot England. 

 Det kommer meget klart frem av Leopold von Buchs beskrivelse. Han var på vei hjem til Tyskland etter en lang reise i Norge og hadde ikke tenkt seg til Ny-Hellesund. Først prøvde han å få skipsleilighet i Arendal, men forgjeves. Vinden var helt umulig, og engelske kryssere patruljerte rett utenfor. Så reiste han til landets viktigste sjøfartsby, Christianssand, som ifølge ham hadde 4.787 innbyggere.
Han ventet i over en uke og ble meget utålmodig:

"Den ugunstige vinden ville slett ikke tillate oss noen avreise fra Christianssand. Ofte syntes den å komme fra vest eller nord. Oppe i fjellene omkring byen blåser den vinden som er fin for Danmarks-fart. Men ikke på sjøen. En eller to mil utpå hadde det kanskje blitt sydvestlig eller sydlig vind, og vår seilas var blitt umulig å gjennomføre. (...) Mange skip pleier derfor å gå to mil vestover til Helliesund når de skal løpe ut, hvor de virkelige hav-vindene lettere kan observeres."

***********