KAPITTEL 1 

 NATUR OG DYRELIV OG DE FØRSTE MENNESKENE

Ny-Hellesund består av Monsøya, Helgøya, Kapelløya og flere mindre øyer.De danner en ring rundt en av de beste havnene mellom Kristiansand og Mandal. På venstre side sees Monsøya. Nærmest på venstre side er Kapelløya og lengre borte Helgøya.

I Ny-Hellesund er kontrasten stor mellom høst- og vinterstormene og de vidunderlige, solfylte sommerdagene - "smeigedagene". Det var kanskje "smeigedagene" som fikk menn og kvinner til å bli boende i denne perlen av en uthavn på Sørlands-kysten. En slik "smeigedag" skinner solen, og det er blikk stille på sjøen. Går du inn i et av de smale dalførene hvor det vokser frodig, kan du ha følelsen av at du befinner deg på sydlige breddegrader. På harde vinterdager på sjøen må hellesunderne ha husket de siste "smeigedagene" og lengtet og håpet på riktig mange slike dager neste sommer.

Natur og dyreliv

Vakre, isslipte fjell, loddrette dalfører, jettegryter og Stenansigtet preger Ny-Hellesund
For 1 milliard år siden startet en voldsom fjellkjededannelse som omformet alle eldre bergarter i det området hvor Sørlandet ligger. Det tok 200 millioner år før omformingen stoppet og grunnfjellet fungerte som en stabil blokk. Da var grunnlaget for Sørlandets topografi lagt. I de siste 2 millioner år har blant annet 4-5 isperioders enorme arbeid med landskapet resultert i en rekke geologiske forandringer. Forenklet kan vi si at dette førte til at Ny-Hellesund lå ferdig modellert for ca. 12 000 år siden. 1 Mineralene kvarts, feltspat og glimmer (kråkesølv) preger bergartene i Ny-Hellesund. De dominerende bergartene er båndgneis, øyegneis og rosa gneis. Nydelig finslipt av isen danner øyegneis og rosa gneis det mest iøyenfallende ved Ny-Hellesunds natur. Dessuten er Ny-Hellesund kjent for sine 285 millioner år gamle diabasganger. Diabas er en størkningsbergart som er dannet av glødende smeltemasse fra vulkanutløpere. På Kapelløya er det en rekke jettegryter. Disse ble dannet ved at sterke vannstråler fra isbreer satte stein i kraftig rotasjon, omtrent som strømvirvler i en bakevje.
Både geologer, forfattere og kunstnere har vært interessert i Kapelløya. Vilhelm Krag har skrevet at den "er som en deilig umaadelig Graasten midt i Sjøen, - men med smaa Græssletter hist og her."

Stenansiktet i Ny-Hellesund med det første kongelige monogrammet - Kronprins Olavs og kronprinsesse Märthas monogram innmeislet i fjellet etter deres besøk. 1. august 1935.

De som går i land, vil oppdage små daler med loddrette eller bratte vegger både på Kapelløya og Monsøya. På samme måte som i det kjente Olavsundet mellom Helgøya og Kapelløya, går disse forkastningene i nord-sydretning. Kommer du fra nord gjennom Innergabet til dette sundet, skal du holde til styrbord, for på babord side ligger et skjær som heter Trollkjerringa. Ser du deretter opp til babord, vil du først se monogrammene til kong Haakon VII, kronprins Olav, kronprinsesse Märtha, kronprins Harald og kronprinsesse Sonja. Deretter kommer du til det berømte Stenansigtet som vises tydelig i fjellet. Sagnet sier at det skal være profilen av Hellig Olav. Legendene om Hellig Olav og Olavsundet får du vite mer om senere.

Ny-Hellesund er et eldorado for blomsterelskere og botanikere

I det blomsterrike Søgne er Ny-Hellesund spesielt interessant for botanikere. Den første som beskrev plantelivet i Ny-Hellesund, var den britiske kunstneren John William Edy som var i Ny-Hellesund en uke i år 1800. Åtte av de 80 arbeidene i den praktfulle boken "Boydells Picturesque Scenery of Norway" er motiver fra Ny-Hellesund. Aquatint-etsningene hans er forsynt med tekster som er en blanding av egne iakttagelser og muntlige overleveringer, noe denne teksten til bildet av en bjørnejakt viser: "Omtrent midt på øya ligger et lite, utilgjengelig dalføre der fjellryggen skråner ut mot en liten slette. Den er omgitt av slyngplanter, tranebær, einer, jordbær, ugress og mose. I hull og hyller ligger sjøfuglenes reir. Farlige rovdyr finner skjulesteder mellom disse fjellene. Stedet er et syn for øyet, men begir en seg inn her, må det skje med den største forsiktighet. I strenge vintrer er det kjent at bjørner har begitt seg over isen til øyene, og når isen plutselig har smeltet, har de forårsaket store ødeleggelser, men heldigvis forekommer dette svært sjelden, og ville inntrengere har alltid måttet bøte med livet for sin dumdristighet." Den første som kartla floraen i Ny-Hellesund, var stiftsprost i Christianssand, Hans Engelhart (1775-1852). Den frodige floraen i Ny-Hellesund ble også observert av konservator ved Universitetet i Christiania, Halvor Heyerdahl Rasch (1805-83). Etter et besøk i 1833 skrev han: "Ny-Hellesunds-Øerne bestaae af bratte Klipper og i det Indre av Myrer og Moradser, overgroede med (her oversatt fra latin): pors, mikkelsbær, klokkelyng, røsslyng, kvitlyng, skrubbær, tettegras, soldogg, torvull, rome og vier-arter. Mod Havet paa de mindre vandsyge og fruktbarere Steder voxte kvitrot, strandkjeks, kantkonvall, firtann, broddbergknapp, kystbergknapp, fagerperikum, sanikel, revebjelle, vårsalat, blåfjær-arter, kristtorn, bergflette, vivendel,
krossved, trollhegg, dvergmispel som vare her almindelige."
Disse er bare et lite knippe av de ca. 300 planter som du kan finne i Ny-Hellesund. Noen flere skal nevnes: Bregnen svartola som vokser under overhengende fjell og orkideene flekkmarihånd, nattfiol, knerot og korallrot, samt skjermplanten jordnøttknollen som vikingene gravde opp og spiste. Store fururøtter er blitt gravd opp av myrene på Monsøya. Fortsatt står det en 3-400 år gammel furu på en bergknatt inne på Monsøya. Ferdinand Langfeldt fikk i samråd med eieren av bruk nr. 9 Myra, Peder Møll, fredet denne furua under siste verdenskrig. Lokalhistoriker Sturla Ertzeid har funnet forkullede røtter 1,5 meter ned i myra. Det betyr at det kan ha gått en storbrann over øya for ca. 1500 år siden.

Fuglefaunaen i Ny-Hellesund er ikke så omfattende som tidligere, men den er fortsatt rik

Konservator Halvor Heyerdahl Rasch skrev etter et besøk i 1833 at det var mange ryper i Ny-Hellesund om vinteren:
"Dette bliver vel det sydligste Punct paa Scandinavien, og maaske i det vestlige Europa, hvor man finder denne Art."
I de kalde snøvintrene i 1920-årene kom rypene fortsatt til Monsøya. Liryper gravde huler i snøfonnene i dalen nord for Ramslia og holdt seg der. Ungguttene hadde det spennende med å sette ut snarer. På den tiden var det også mye orrfugl på Monsøya, og tiuren dro rundt på øyene og beitet einerbær. En gutt skjøt så mange orrhøner at det ble nok til konfirmasjonsmiddagen hans. Slik er det ikke lenger. Etter 1960-årene er også bestanden av de fleste sjøfuglarter blitt mindre. De hekket på småholmer og skjær. Nå finner vi disse på store fuglereservater på Herøya, Lyngholmen og Songvår.
Bestanden av sildemåker økte imidlertid kraftig inntil begynnelsen av 1990-årene.
Tidligere var alkejakt en yndet "sport" på Sørlandet. Våpenhandler Peder Johan Pedersen i Døbla ble ikke uten grunn modell for Tore i Gabriel Scotts "Alkejegeren". Gabriel Scott var en hyppig gjest i Ny-Hellesund. Han og Peder Johan Pedersen dro på alkejakt. Det var det morsomste de visste. Når nordvesten hadde stått på noen dager, kunne det være utrolige mengder alker på sjøen. I 1919 skjøt Pedersen 264 alker på én dag. Men sønnen Kåre fortalte at han kunne skutt mange flere, hadde det ikke vært for at de skulle ha livretten hans - plommegrøt - til middag. Faren tok ingen sjanser på å komme for sent hjem. Det året var salgsprisen 80 øre/stk. En god jeger kunne skyte 2-3000 fugl på en sesong, og alkejakten kunne derfor hjelpe godt på økonomien for fiskere og bønder. I 2004 er det langt færre alker i Ny-Hellesund enn i 1920-årene, og de få som er igjen, er fredet.
Rovfugler finner vi også mindre av. For 40 år siden kunne hønsehauken komme på snarvisitt i Døbla og drepe høns. Kongeørn kom også på besøk, og tårnfalken hekket der. Men fortsatt har Ny-Hellesund en rik fuglefauna.

Gjerdesmett fotografert av Per Stensland

Ornitolog Per Stensland har feriert i Ny-Hellesund siden begynnelsen av 1990-årene.
Der har han studert fuglefaunaen - først og fremst på Monsøya. Men studiene omfatter
også Helgøya, Kapelløya og Skarvøya. I alt har han observert 136 ulike fuglearter hvorav
60 er hekkefuglearter. Om fuglefaunaen på Monsøya skriver han:

Svartbak fotografert av Per Stensland

"De fleste felttimene har jeg benyttet på Monsøya. Dette føler jeg har gitt en ganske
unik innsikt i fuglefaunaen på et begrenset område. Mangfoldet er normalt lite på øysamfunn. Monsøya er likevel så pass stor og variert, at jeg vil karakterisere den som rik hva gjelder arter. Følgende forhold er årsaker til det: - Det er godt med skog, både løv- bar- og blandingsskog. Det relativt gode innslag av osp gjør at øya gir gode muligheter for f.eks. spetter. - Det drives fortsatt småskala "jordbruk", og det er fortsatt noe husdyrhold på sørvestsiden av øya. Dette gir god insekttilgang, noe som begunstiger arter som svaler og fluesnappere.

Laksand fotografert av Per Stensland

 Det er flere åpne områder, enger/gress-sletter som fortsatt ikke er grodd igjen. Dette gir sannsynligvis en viss produksjon av smågnagere som igjen gir livsmuligheter for f.eks. kattugle. - I tillegg gir kyststripen hekkemuligheter for tradisjonelle sjøfuglearter og steinskvett og skjærpiplerke - for å nevne noen. Et fortsatt rikt fugleliv på Monsøya er avhengig av at de åpne områdene ikke gror igjen. Det er viktig at det fortsatt beiter husdyr, og omfanget må gjerne øke. Det er videre viktig at ikke f.eks. gode hekketrær som osp blir hugget ned. Etter at spettene har hekket, vil det som kjent i mange år fremover bli gode hekkemuligheter for andre hulerugere."

Svarttrost fotografert av Per Stensland

Om fugletrekkene skriver Per Stensland: "På et sted som Ny-Hellesund er det naturlig nok høsttrekket som vil være det store. Både vestlandskysten og sørlandskysten er ledelinjer, som gjør at store mengder trekkfugl vil samles i dette området. Det foregår noe direkte uttrekk mot Danmark og Storbritannia, f.eks. av arter som finker, gråsisik og storspove. Det foregår også en god del trekk både av fugl som kommer nord- og vestfra, og som skal inn i Skagerrak og Kattegat, og det vil være fugler franordøst som skal overvintre i Nordsjøen. Videre foregår det trekk av termikkavhengige(avhengig av oppstigende luftstrømmer) større fugler som f.eks. våker som kommer nordfra. Etter at de møter det åpne hav et sted mellom Lista og Kristiansand, vil de følge kyststripen nordøstover til de kommer så langt nord at et trekk over åpent hav er forsvarlig. Jeg har observert over 60 våk på østlig trekk i løpet av 2-3 timer på høsten. Når det gjelder høsttrekket, er det i første rekke den geografiske plasseringen som er avgjørende. Relativt få fugler bruker tilsynelatende øyene til rasting og fødesøk. Både Monsøya og Helgøya gir imidlertid meget gode observasjonsmuligheter. Selv anbefaler jeg å stå ved Hellevardene.

Her har en glimrende utsyn både til det åpne hav og til "baklandet". Dette er faktisk
blant de beste observasjonspunktene for trekkfugl langs hele kysten. Vårtrekket er av et annet kaliber, og det er ikke den samme ledelinjeeffekten i virksomhet da. Dog "treffer" en del trekkfugl Søgne-skjærgården, men hvor fuglene sørfra treffer norskekysten, er mer tilfeldig. Typisk nok sees mest rovfugl på trekk ved nord-østlige vinder, dvs. at avdriften blir stor nok til at Ny-Hellesund "treffes". Øyene er imidlertid viktigere som rasteplass på våren enn på høsten. Mange av de artene som kommer inn fra havet, har akutt behov for hvile og føde, og Monsøya er derfor viktig som nettopp rasteplass. Derfor kan det ofte være større antall av fugl på øya om våren enn på høsten, selv om det totale antall trekkfugler på høsten er mye større." Andefuglene hører til de fuglearter som fortsatt er rikelig representert - særlig i vinterhalvåret. Om sommeren blir de imidlertid noen ganger jaget av fartsglade speedbåtførere. Spesielt blir ærfuglen som hekker spredt i området, skremt fra reiret av ubetenksomme mennesker. Mer alminnelige arter som låvesvalen hekker, og i krattet på Monsøya vrimler den lite synlige løvsangeren. Bokfinken trives også der, og ute på de nakne øyene trives steinskvetten, bergirisken, heipiplerken og skjærpiplerken.

Tiltak for å bevare fuglelivet i Ny-Hellesund

Foreningen "Skolehuset" Ny-Hellesund arbeider for å bevare fuglelivet i Ny-Hellesund og omliggende skjærgård. I 1999 sendte foreningen en henstilling til Direktoratet for Naturforvaltning med kopi til miljøutvalgene i alle kystkommunene i Vest-Agder og til fylkesmannen i Vest-Agder, om å bidra til bedre jaktoppsyn på Skagerrak-kysten. I år 2000 sendte foreningen en uttalelse til Søgne kommune i forbindelse med forslag til ny reguleringsplan for Ny-Hellesund.

Uttalelsen gjaldt et foreslått fuglereservat på Skarvøya og den betydning et levende gårdsbruk på Monsøya har for å bevare fuglelivet på øya. Videre ble det fremhevet hvor viktig det er at ikke ytterligere deler av Monsøya blir opparbeidet og lagt ut til friareal. Skarvøya skiller seg ut med en stor sjøfuglebestand. Reproduksjonen har imidlertid vært dårlig siden begynnelsen av 1990-årene - spesielt for sildemåken

Pattedyr, fisk og hummer

Bjørnejakt i Bjørneskaret på Monsøya, rett nordvest for Vestre Ramshola. "A bold romantic scene in Hellesund", kalte John William Edy sitt bilde.

Engelskmannen John William Edy som besøkte Ny-Hellesund i 1807 og tegnet 8 flotte tegninger derfra, som i 1829 ble trykt som Aquatint i boken Boydells Picturescue Scenery of Norway, skrev at det har vært bjørn i Ny-Hellesund. Det er ikke bekreftet, men det behøver ikke å bety at det ikke har vært både bjørn og ulv der for 2-300 år siden. Rådyr er det mye av. Fordi de sprer den farlige flåtten, er de ikke populære i Ny-Hellesund. Elgen kommer svømmende nesten hvert år - spesielt i jakttida. Om vinteren kan du se harespor. Er du riktig heldig, kan du treffe på en hare som blir forfulgt av en rev. Ikke alle dyr vil ta svømmeturen ut til øyene. Når det har vært flere isfrie vintre, blir ekornet derfor borte fra tretoppene. Den svømmeglade minken kan du derimot se rett som det er, der den svømmer diskret bortover og gjemmer seg mellom bryggesteinene. Oter ble siste gang sett i 1968. Da fikk Kåre Pedersen i Døbla en oter i torskerusen. Ellers går det frasagn om den gangen i 1936 da Peder Anton Andersen i Ramshola fikk en velvoksen oter på snøret mens han fisket etter hvitting. Spissmus og husmus vrimler det av. Flaggermus kan du også oppleve. Om våren kunne man tidligere se mange spor etter jordrotter rundt omkring på jordene, men nå er de sjeldne.

"Vi lever på fisk og hummer"

skrev den tyske geologen Christian Leopold von Buch (1774-1853) som besøkte Ny-Hellesund i 1808 og bodde hos losoldermann Nicolay Sørensen Langefeldt (1766-1842). Og videre: "For denne kysten viser seg å være hummerens paradis. Den lever her i uendelig antall, og fangst av denne er en ikke ubetydelig inntektskilde for innbyggerne i Hellesund."
Både Langfeldt-slektens og Ny-Hellesunds historie hadde blitt annerledes uten hummeren og slektens evne til å benytte denne havets ressurs. På samme måte som i de andre uthavnene langs kysten, har fiske vært viktig for mange.
Men om fisket skulle svikte, gjaldt det å ha noe annet å falle tilbake på slik at en ikke skulle bli helt uten inntekt. Noen fisket bare til egen husholdning og hadde i tillegg en ku eller to og et jordstykke med kjøkkenhage og potetåker. Ble det riktig kleint, tok de seg en tur til sjøs og lot familien passé kuer og åker. Andre var "sjøbønder" og drev med en del småfiske med egen båt ved siden av annet sesongpreget arbeid. De fleste hadde en fortid som sjøfolk. Når de giftet seg, sluttet de ofte å seile på langfart. Stephen Martin Mortensen sluttet å seile på langfart i 1886. Da hadde han fått to barn. Stephen leide store deler av Helgøya av sin mor, skaffet seg flere kuer og en del sauer. På 1890-tallet kjøpte han sin mors festede eiendom av Kirkedepartementet. Ved siden av gårdsarbeidet fisket han en del - bl.a. laks. Rettighetertil å fiske laks fra Helgøya har fulgt eiendommen siden 1700-tallet. I tillegg kjøpte han opp hummer som han hadde i store kister i hummerparken i Olavsundet mellom Trandlerskjærene og Helgøya. Ett år var han uheldig. Da tok stormen en del av kistene, og Steffen led et betydelig tap.

De første menneskene

I 1983 konstaterte førstekonservator Perry Rolfsen at det har vært en steinalderboplass på
Monsøya. 9 Kurt Kløgetvedt som har hytte ved Monsøymyra, hadde hyppet poteter på et område hvor han året før hadde skåret torv til taktekking. Da han var ferdig, satte han seg på en stein og betraktet sitt verk. Da oppdaget han en stein som blinket i åkeren. Han så nærmere på den og oppdaget at "The bees are small, and their honey uncommonly good", skrev John William Edy til dette bildet fra Monsøya. Det var et flintstykke som var bearbeidet av menneskehånd. Etterpå fant han flere, og Perry Rolfsen kunne fortelle at flintgjenstandene var 7-8000 år gamle. Steinar Andreassen i Søgne fant et stykke av en "Nøstvedtøks" laget av Sørlands-diabas. Øksen har sitt navn etter et småbruk i Nøstvedt i Ås kommune i Akershus. Det var her denne type øks først ble funnet. Frans-Arne Stylegar hos fylkeskonservatoren i Vest-Agder registrerte i 1998 både tidligere fredete kulturminner og nye arkeologiske funn. Han fant da blant annet syv nye steinalder-lokaliteter på Monsøya. Flere av disse ble funnet på bruk nr. 8 Døbla. Monsøymyra ligger i dag 13 meter over havet, men for 7-8000 år siden lå den antagelig ca. 3 meter over havet, og øyene så derfor helt annerledes ut. Den gangen var folk jegere og
flyttet etter viltet. Derfor var det antagelig ikke fast bosetning i Ny-Hellesund på den tiden. Øyene kan imidlertid ha vært bebodd i vikingtiden og i middelalderen, men vi har ingen kilder som viser dette.

Således kom St. Olav med sine folk meget raskere - 3 dager før - til Nidaros enn sin bror. Da ble hans bror mer misunnelig."

Bygget Hellig Olav vardene på Helgøya?

De gamle Hellevarane på Helgøya omtales på Sir Robert Dudleys kart fra 1646/47 som Helkerin. Kerin er keltisk for varde som heter carin på engelsk.

Det mest synlige tegn i vår tid på at Hellig Olav virkelig var i Ny-Hellesund skal være de to store vardene på Helgøya.
Peder Claussøn Friis (1546 -1614) skriver nemlig:
"Ret ud for Søgnedal 5 1/2 Miel fra Landet, imellem Øerne, ligger den Hafn Heliesund, en Miel vester for Fleckerøe, huilcken Hafn er oc saare berømt for sin Beleiligheds Skyld, der hos paa den Søndre Side ere opmurede 2 de største Steenvaarder, som i Norrige findis, oc sigis at S. Oluff Haraldsøn hafuer ladet dennem bygge, der hos staar oc et Compas, udhuggen i den haarde Klippe, oc er huer aff samme Vaarder heden ved 12 Alne Høye."

23 ordførere fra Aust- og Vest-Agder står ved Hellevarane under 

"Kunst i landskap utstillingen" 16. juni 2002. 

Det mest synlige tegn i vår tid på at Hellig Olav virkelig var i Ny-Hellesund skal være de to store vardene på Helgøya.
Peder Claussøn Friis (1546 -1614) skriver nemlig:
"Ret ud for Søgnedal 5 1/2 Miel fra Landet, imellem Øerne, ligger den Hafn Heliesund, en Miel vester for Fleckerøe, huilcken Hafn er oc saare berømt for sin Beleiligheds Skyld, der hos paa den Søndre Side ere opmurede 2 de største Steenvaarder, som i Norrige findis, oc sigis at S. Oluff Haraldsøn hafuer ladet dennem bygge, der hos staar oc et Compas, udhuggen i den haarde Klippe, oc er huer aff samme Vaarder heden ved 12 Alne Høye."

Vi ser at Helgasund og "Det hyllets sundt" ligner mest på kartbetegnelsene for Ny-Hellesund.

Legendene slik de ble omtalt på 1900-tallet

De muntlige og skriftlige versjoner av legendene om Hellig Olav og Olavsundet har blitt overlevert fra generasjon til generasjon helt frem til vår tid:

I Christiansands Tidende nr. 233 6/10 1904 var det følgende innlegg signert "e"

I 1913 finner vi følgende innlegg i bladet Husmoderen:

"Sagnet om Hellig Olav
Hellig Olav laa engang paa sit skib inde i et smalt sund paa Sørlandet. Men fienderne, som var efter ham, fandt ham der, og raskt stænkte de begge utveiene for ham. Nu var der intet annet at gjøre, ham maatte nok likesaa godt overgi sig straks, saa det ut til. Hans fiender gottet sig. Nu hadde de ham! Han kunde gjøre saa mange sprel han vilde - han var i deres vold!
I sin glæde over dette ga de sig til at drikke og ture til langt paa nat.
Men hellig Olav nyttet tiden. Han kastet sig paa knæ og bad til Gud om redning. Derpaa tok han sit blanke sværd og slog det mot fjeldvæggen, Fjeldet aapnet sig, og et blankt sund laa foran ham.
Saa seilet han med sit skib gjennem sundet, men hørte, da han var kommet midt i det, en rasende stemme rope:

I 1918 kom så Vilhelm Krag med sin roman "Stenansigtet" som er bygget opp omkring Ny-Hellesunds historie, og hvor sagnet om Hellig Olav og Olavsundet glir inn som en viktig del av det historiske miljø i romanen.

Legendenes innflytelse på livet i Ny-Hellesund i det 20. århundre

Etter 1905 og etterhvert som Ny-Hellesund ble et ettertraktet feriested, ble
Ny-Hellesunds historie viet større oppmerksomhet.
Vilhelm Krag foreslo i 1922, at man skulle begynne å feire Olavs-dagen 29. juli - Olsokdagen i Ny-Hellesund. Forslaget ble omtalt i pressen, med referat av de gamle legender og med beskrivelse av hvorledes feiringen skulle gjennomføres med bl.a. flagging, kappseilas og bål. Første Olavsfest, som feiringen ble kalt, ble holdt i Ny-Hellesund samme år.
Kronprins Haralds og kronprinsesse Sonjas monogram ble avduket Olsokkvelden 29. juli 1971. Det var ca 1000 mennesker til stede.

Legendene har nok også vært en del av bakgrunnen for at kronprins Olav og kronprinsesse Märtha besøkte Ny-Hellesund 1/8 1935. Etter besøket ble deres monogrammer hugget inn i fjellet i Olavsundet. De ble avduket Olsokkvelden 29. juli 1936. Ca. 1500 mennesker overvar avdukingen i godt over 100 flaggsmykkede båter.
Sammen med kong Haakon VII besøkte kronprins Olav Ny-Hellesund på nytt 22/6 1938 og fikk blant annet se Stenansiktet og minnesmerket fra kronprinsparets besøk i 1935. På grunn av krigen ble det ikke noe minnesmerke etter kong Haakons besøk før i 1954. Ved en tilstelning 11. september 1954 ble kong Haakon VIIs monogram avduket. Dette skulle ha skjedd 29. juli samme år, men steinhuggerarbeidet ble forsinket på grunn av dårlig vær.
Sommeren 1954 ble det også hogget inn: "OLAV HARALDSSON" på fjellveggen i Inngergapet tvers overfor kongemerkene.

     I 1971 besøkte kronpris Harald og kronprinsesse Sonja Ny-Hellesund og fikk deretter sine initialer innskravert

I 1980 ble det ved Olsoktider for første gang holdt skjærgårdsgudtjeneste under de kongelige monogrammene. En mengde båter fylte Olavsundet rundt skøyten med prekestol og prest. Disse gudstjenestene ble holdt her i mange år. I 1991 ble skøyten flyttet til bryggen i Indre Lydersbugta ved Kapelløya.
Ved 1000 års feiringen av den norske kirke i 1995 ble det holdt gudstjeneste på Kapelløya. Det var på Kapelløya at en av de mange muntlige legendeoverleveringer forteller at Hellig Olav bygget et kapell. Dette skulle være en takk til Gud for at fjellet hadde åpnet seg for ham. På Kapelløya har det også vært en gravplass for skipbrudne..
Vi må regne som sikkert at Hellig Olav reiste gjennom Ny-Hellesund når han reiste langs kysten.
Nå er det slik at hvis du kommer vestfra og seiler i en helst spesiell vinkel i forhold til innseilingen i Olavsundet, så ser du åpningen i fjellet når du kommer rett opp under land. På et eller annet tidspunkt fant man ut at en kunne bygge to varder som ville hjelpe de sjøfarende til å seile i denne vinkelen.
De to vardene på Helgøya:
"ere saaledes placerede, at de aldrig fra Søen kan sees overet, førend man er saa nær under Landet, at man er inde imellem Skiærene".
Dette står i en bekjentgjørelse fra, "Søe-Kaarte-Archivet København af 17de Maji 1797".Helt til tyskerne ca 8. juni 1942 rev vardene, kunne de derfor utnyttes både som vanlige landkjenningmerker, og til å finne frem til Olavsundet når en kom vestfra, eller til innseilingen mellom Helgøya og Monsøya hvis man kom østfra. Når man kom inn fra sjøen i disig vær, kunne en som kjentmann, bedømme hvor man var når en kunne se vardenes stilling i forhold til hverandre. Vinkler og høyder endret seg selvsagt etter posisjonen man kom fra.
Da vardene ble bygget opp igjen etter krigen, ble de imidlertid ikke bygget på samme sted og kan ikke lenger brukes som overett merker.
Legendene har gitt navn til Ny-Hellesund, Olavsundet, Helgøya, Kapelløya og til Hellevarane, som de muntlige overleveringer forteller at Hellig Olav lot bygge.

Fra legende til virkelighet

Vi må regne som sikkert at Hellig Olav reiste gjennom Ny-Hellesund når han reiste langs kysten.
Nå er det slik at hvis du kommer vestfra og seiler i en helst spesiell vinkel i forhold til innseilingen i Olavsundet, så ser du åpningen i fjellet når du kommer rett opp under land. På et eller annet tidspunkt fant man ut at en kunne bygge to varder som ville hjelpe de sjøfarende til å seile i denne vinkelen.

De to vardene på Helgøya:
"ere saaledes placerede, at de aldrig fra Søen kan sees overet, førend man er saa nær under Landet, at man er inde imellem Skiærene".
Dette står i en bekjentgjørelse fra, "Søe-Kaarte-Archivet København af 17de Maji 1797".Helt til tyskerne ca 8. juni 1942 rev vardene, kunne de derfor utnyttes både som vanlige landkjenningmerker, og til å finne frem til Olavsundet når en kom vestfra, eller til innseilingen mellom Helgøya og Monsøya hvis man kom østfra. Når man kom inn fra sjøen i disig vær, kunne en som kjentmann, bedømme hvor man var når en kunne se vardenes stilling i forhold til hverandre. Vinkler og høyder endret seg selvsagt etter posisjonen man kom fra.
Da vardene ble bygget opp igjen etter krigen, ble de imidlertid ikke bygget på samme sted og kan ikke lenger brukes som overett merker.

Det er derfor ikke usannsynlig at kimen til legendene om Hellig Olav og Olavsundet er at han en gang han var i en vanskelig situasjon, har kommet helt oppunder land før det har vært mulig å se at det var en åpning i fjellet.

De eldste kommunikasjonsmidlene

Bål som kommunikasjonsmiddel

Menneskene har lenge hatt behov for å kommunisere med hverandre over lange avstander. De eldste tekniske løsninger for dette er budstikke og signalisering ved å brenne bål. Det siste ble på gammelnorsk kalt "viti". Dette ordet ble med tiden til vede, vete, vide og vidde, alt etter hvor i landet vi er. Snorre Sturlason forteller at Håkon den Gode sist på 900-tallet bygde et landsomfattende varslingssystem med bål. På fjellene lot han sette opp store bål av tømmerstokker. Stokkene ble satt på høykant slik at de så ut som en kjegle eller pyramide. Varsel om at fienden kom til landet, kunne på syv netter gå fra den sydligste til den nordligste del av riket. Folk måtte holde vakt ved vedene. Der skulle det være et hus hvor vakten kunne oppholde seg. Vakten skulle speide utover havet. Så han tre hærfartøy eller flere, skulle han tenne veden. Var han i tvil, skulle han rådføre seg med de forstandigste menn. Når vakten så naboveden brenne, skulle han sette fyr på sin vede for å sende signalet videre til neste vede. I Magnus Lagabøters Landslov av 1274 er det detaljerte bestemmelser om vedevaktsystemet. Den ble oversatt fra gammelnorsk og med en del endringer utgitt i 1604 som kong Christian IVs
Norske Lov. I den ble veder kalt "væddvardeer".

Tre typer veder

Hovedvede skulle lyse både østover og vestover og melde fiendens ankomst når han kom inn fra havet. Det kunne være 30-40 km mellom hver hovedvede. Ifølge instruks av 31. mars 1710 fra stiftamtmann Christian Frederik Powish (1660-1711) i Christianssand skulle hovedveden bare antennas når en flåte med krigsfartøy stevnet mot land i
fiendtlig hensikt.
Bygdevede skulle lyse i bygdene. Disse lå på de indre øyer eller på fastlandets ytre kyst og innover. De ble satt opp slik at de lyste så godt som mulig til de omkringliggende bygder. Denne type vede er ikke omtalt i instruksen av 1710 og var tydeligvis ikke aktuell i Agder. Lyngvede var bestemt til å varsle et enkelt sted som en by, havn eller et strandsted. Lyngveden skulle i følge instruksen av 1710 være skilt fra hovedveden og bare varsle et lokalt angrep. En lyngvede bestod av lyng, kvist og lignende som ble lagt i en varde som var bygd opp av steiner i en krans. Som et ledd i beredskapen hadde man også strandvakt. Losene og de som bodde på kysten, holdt vakt ved losutkikkene og andre egnede steder ytterst i skjærgården. Strandvakten skulle ha en lyngvede slik at han kunne signalisere til vakten ved hovedveden for å gjøre ham oppmerksom på fiendtlige fartøy som nærmet seg. I 1543 kom det streng beskjed til fogder og befalingsmenn for slott og festninger over hele Norge at de skulle holde "Strandvakt udmed Strandsidderne". Beskjed om strandvakt kom også flere ganger under Den nordiske syvårskrigen 1563-70. 

Det var vakthus og antagelig en lyngvede på Helgøya

Ifølge det de gamle fortalte Ferdinand Langfeldt, var det et vedested på toppen av Helgøya ved Hellevarane. 14 Der var det vakthus, og det ble brent bål. Det var antagelig en lyngvede. Vakthuset var av stein, og ruinene etter det var fortsatt synlige i 1919.
På Rasmus Juels kart fra 1708 kan vi se "Aaraas Wede" avmerket. Den var imidlertid plassert på Stokkelandsheia på fastlandet innenfor Ny-Hellesund. Med samme navn er denne veden inntegnet på sjøfartdirektør Jens Sørensens kart fra omkring 1715.

Amtmann Peter Holm (1733-1817) skrev i 1794-1795 om Åros-veden at 15 "paa faste Landet er den Veedehøj i Stokkelands Mark, hvor i gamle Dage har staaet en Varde eller Vette". Den var blant de veder som ble beordret istandsatt i 1780-årene da man fryktet krig med Sverige. Den stod der fortsatt under den trigonometriske målingen i 1795.
Under Napoleonskrigen ble hovedveden på Stokkelandsheia (som Rasmus Juel kalte Aaraas Wede) flyttet til Åros som ligger nærmere sjøen enn Stokkelandsheia. Vedestedet i Ny-Hellesund ble flyttet fra Hellevarane til Monsøya. Der ble det opprettet signalstasjon for å sende signaler til Årosveden og motta signaler derfra. På bakgrunn av Ferdinand Langfeldts studier anser jeg det som sannsynlig at det har vært en strandvakt i Ny-Hellesund som signaliserte fra lyngveden på Helgøya til hovedveden på Åros. På grunn av instruksen av 31. mars 1710 for bruk av vedene som varslingsssystem mente Peter Holm at varslingssystemet hadde vært brukt ved begynnelsen av 1700-tallet.