KAPITTEL 12: LOSVESENET

Maleri av Christian Krogh

Den første organiserte kampen i Norge for å redde menneskeliv startet da losvesenet ble etablert i 1720.

  • Deretter kom legeutdannelsen ved Universitetet i Kristiania i 1811 og vårt første sykehus var Rikshospitalet som ble åpnet i 1826.

  • Ved kjente forlis og havarier på 1800-tallet omkom 30 loser bare i Ny-Hellesund losoldermannskap. I tillegg omkom 3 losgutter sammen med sine fedre.

  • Ved kjente forlis og havarier fra 1400-tallet til 1970 omkom 198 sjømenn og 373 ble reddet bare i Ny-Hellesund losoldermannskap.

Åpen losbåt uten dekk og uten losstripe i seilet.
Maleri av Lauritz Haaland

I dette kapittelet vil du derfor finne klipp fra historien til Ny-Hellesund losoldermannsdistrikt fra 1720 til år 2000 som jeg har skrevet om i mine bøker: «Ny-Hellesunds og Langfeldt-slektens historie» og «Skipsforlis og- havarier gjennom 500 år i Søgne skjærgård. «
Det er spesielt om etableringen i 1720 til 21, bergingsaksjoner, losulykker og omkomne jeg har valgt å fortelle om
      

I disse corona-tider forteller jeg også til slutt om et karantenetiltak. Det var nemlig også losoldermannens oppgave å gjennomføre karantenetiltak når fartøy hadde personer med spesielle smittsomme sykdommer ombord. 


Losing fra 1200-tallet til 1500-tallet

Den første lovgivning for losing i Norge finner vi i Magnus Lagabøters landslov av 1274/76
(Landeverns-bolken kap. 8). Den gjaldt losing av kongens fartøy og takster for losgebyr innenfor forskjellige distanser. Men takstregelverket var stadig gjenstand for uenighet mellom skippere og loser. Og loser - det kunne hvem som helst være. Senere kom det til enkelte nye bestemmelser for losing. 4 Her skal nevnes noen:

Losing fra 1500-tallet til 1720

Kong Frederik II kom med en forordning i 1561 om erstatningsansvar for losen hvis fartøyet han loset ble skadet på grunn av forsømmelse eller udyktighet fra losens side.
Skippere ble videre pålagt å leie los når de kom til "Lods-mands Farevand" og betale ham den prisen som var vanlig i det området. Denne bestemmelsen var imidlertid så generell at det ofte ble akkordering mellom skipper og los om hva som skulle betales.
Kong Frederik III utstedte et kongebrev i 1654 som ga losen Børge Anderssøn enerett til losing i Svelvikstrømmen.
I kong Christian Vs norske lov av 1687 står det at skipperen hadde plikt til å fortelle losen hvor dypt fartøyet stakk. Men regler for krav til losene og til losingen forøvrig, kom først med etableringen av losvesenet i 1720.
Under Den Store Nordiske Krig fra 1709 til 1720 ble det avdekket at det ikke var nok loser med
Kapteinløytnant Gabriel Christiansen hadde derfor i 1718 etter oppdrag fra viseadmiral Rosenpalm undersøkt havnenes beskaffenhet og hvorledes losingen ble gjennomført langs kysten. På dette grunnlag søkte han i ±1719 om å bli sjef for losene i det sønnenfjelske Norge og om å få kapteins grad.

Losoldermann.  Maleri av Christian Krogh


Etablering av losvesenet i 1720

Den 29. april 1720 godkjente kong Frederik IV en resolusjon med forslag til etablering av los-vesen i Norge, og å ansette Gabriel Christian-sen som overlos for det sønnenfjelske Norge. 5 Tordenskjolds bror, Jan Wessel, ble 21. juni 1721 ansatt som overlos for det nordenfjelske Norge. Kongen bestemte at admiralitetet skulle utarbeide instrukser for losvesenet. Slike instrukser ble godkjent av kongen 24. mai 1720 - én for overlosene, én for oldermennene og én for losene. Gabriel Christiansen fikk i oppdrag å komme med forslag til hvorledes etableringen av losvesenet for det sønnen-fjeldske Norge skulle gjennomføres. Høsten 1720 reiste han rundt kysten og kartla behovet.


Om Ny-Hellesund skrev han i sin rapport:

"Hellesund og Trysfjord er Udhavne og vorder beseilet temmelig. Til disse Havnes Vedtægt har tilforn været 3 Lodse; behøves 1 Lodsoldermann og 8 Lodser."


Våren etter kom Gabriel Christiansen på nytt til Ny-Hellesund. Denne gangen for å utnevne det første losoldermannskapet i Ny-Hellesund og ta det i ed.


Han hadde valgt Nicolay Langefeldt til losoldermann, og den 9. april 1721 7 avla Nicolay loseden: 

"Jeg, Nicolay Langefeldt - Oldermand paa Hellesund Hafn, lover og sværger hærmed, at Jeg ikke alleene skal være Hans Kongl. Majt. som min allernaadigste Arve Herre Lydig, huld og Troe, men og hørsommelig rette meg effter den om Lodsvæsenet giorde eller her effter giørrende Anordning, beviise min foresatte overlos, ald ærbødighed og lydighed, flittig beobagte den min anfortroende, og Tieneste, og ellers i alle maader mig forholde som det een duelig og Ærlig Oldermand vel eigner og anstaar, alt under vedbørlig Straff effter min foresatte Øfrighets Kiendelse og gotfindende. Saa sant mig Gud og hans Hellige Ord skal hielpe."

"Hellesund og Trysfjord er Udhavne og vorder beseilet temmelig. Til disse Havnes Vedtægt har tilforn været 3 Lodse; behøves 1 Lodsoldermann og 8 Lodser."

Nicolay hadde lost i mange år og gjennom bergingsaksjoner vist at han hadde lederegen- skaper var grunnlaget for at losene i Ny-Hellesund ble enige om å anbefale overlos Gabriel Christiansen at han utnevnte Nicolay til losoldermann i Ny-Hellesund. Utnevnelsen kom derfor ikke som noen overraskelse. Nicolays far, Johan, var sikkert likevel stolt og glad for at han fikk oppleve dette før han døde i desember samme år. Familien hadde slått rot i sitt nye fedreland. I ettertid skulle det vise seg at utnevnelsen også startet en ny epoke for slekten.

Det ble etablert 3 losstasjoner i Søgne:

Gabriel Christiansen bestemte at det skulle være tre losstasjoner i Søgne:

• Ny-Hellesund losstasjon med en losoldermann og fem loser
• Ålo/Kummelsfjorden losstasjon - fem loser

• Trysfjorden losstasjon - fire loser

Trysfjorden er nærmeste fjord til Kummels-fjorden. Trysfjorden losstasjon ble antagelig nedlagt før år 1800. På 1800-tallet ble Ålo/Kummelsfjorden losstasjon kalt både Komle-fjord losstasjon og Aaløe losstasjon. 10
Alle losene på de tre losstasjonene ble underlagt losoldermannen i Ny-Hellesund. Nicolay hadde fått i oppdrag å finne frem til i alt 14 personer som han mente var kvalifisert til å være loser. Disse ble også utnevnt og tatt i ed 9. april 1721 av overlos Gabriel Christiansen og fikk utlevert sine lospatenter.

De fem losene ved Ny-Hellesund losstasjon var:

• Marcus Henricksen Reymer, bruk nr. 46 Vesterodden, Monsøya.
• Gunder Jørgensen, bruk nr. 7 Møgehola. Han omkom allerede i 1723.
• Jochum Langefeldt - bror til Nicolay - var
ugift og bodde på Kapelløya i Johan Langenfeldts hus i Bestemorhola.
• Aanon Mickelsen, Høllen.
• Peder Rasmussen.

Losbåt med rød losstripe i seilet.
Maleri av Dag Einar Alfsen

Det blir slutt på akkordering mellom skipper og los om betalingen

I forbindelse med instruksene av 24. mai 1720 utarbeidet admiralitetet takster for de forskjellige lostjenester. 11 Dermed ble det slutt med akkordering mellom los og skipper om hva som skulle betales for losingen. Både loser og skipper ble ved lov påbudt å følge de nye takstene.

Hovedprinsippet for de nye takstene var at det skulle betales pr. sjømil og i henhold til hvor dypt fartøyet stakk i sjøen. For losing av et fartøy som stakk 10 fot, skulle det for eksempel betales 22 Skilling pr. sjømil. Det viste seg imidlertid helt fra starten at de nye takstene var for høye.

Den 7. mars 1721 kom det derfor nye takster som var basert på overlos Gabriel Christiansens studier av alle havnene og innløpene til disse.

På dette grunnlag ble det faste priser for inn-losing og utlosing for hver havn. Utlosing ble regnet for å være lettere enn innlosing, og prisene ble derfor noe lavere.

Fortsatt ble prisen regnet etter hvor dypt fartøyet stakk. Prisen pr. mil ble den samme om fartøyet ble loset innen- eller utenskjærs når de skulle fra et sted til et annet, og loslønnen ble høyere om vinteren enn om sommeren.
Nicolays arbeid som losoldermann:


  • Nicolays primære oppgave var å holde oppsyn med losene og sørge for at de fulgte forskriftene som var pålagt dem. Han hadde inntil 1725 også ansvaret for å oppbevare lospengene som ble innbetalt, og legge disse i en bøsse. I slutten av hver måned skulle han gjøre opp regnskapet. Dette skulle føres inn i en protokoll og leveres overlosen.
  • Han skulle påse at overlosen fikk 1/10 av de innloste pengene. Alle losene skulle ha like mye hver. Han delte bøssens innhold likt mellom alle losene - dog slik at han selv fikk 50 % mer enn de enkelte loser fikk.
  • Dessuten var han pålagt arbeid vedrørende Nicolay skulle rapportere alt som skjedde innenfor sitt distrikt til overlos Gabriel Christian-sen. Ved alvorlige brudd på bestemmelsene skulle han rapportere direkte til admiralitetet.
  • Videre skulle Nicolay føre inn i en bok opplysninger om alle fartøy som ble lost inn til havnene i hans distrikt.
Losoldermannsstillingen i Ny-Hellesund førte med seg flere andre arbeidsoppgaver. Det var losoldermannen som ble tilkalt når det oppstod spesielle problemer. Han ble innkalt som vitne i tvister og rettssaker.

  • fortøyningsringene
  • skyss-skifteordniningen
  • karantenetiltak - et av disse er omtalt på slutten

Christian Krogh: Los

Loser som var engasjert i kjente bergingsaksjoner på 1700-tallet

Seks av forlisene som er listet opp er beskrevet i boken Skipsforlis og -havarier gjennom 500 år i Søgne skjærgård

I 1741 var los Gunder Rasmussen Falck, fra 1743 losoldermann, med på bergingen av "Santa Johannes der Taufer".


 I 1744 var disse losene med på bergingen av jakten "Abraham":

Losoldermann Gunder Rasmussen Falch, losene Friderick Ericksen, Marcus Hendrichsen, Christen Reymert, Lars Davidsen, Peder Brinch, Ole Kjerulf, Lars Ommundsen, Steener Pedersen, Christen Erichsen, Gunder Olsen, Erich Nielsen Joen Larsen og Salve Torkildsen.

I 1747 var Lars Olsen Udøe og Gjert Nicolaisen Langefeldt loser da den norske "Engelen" kolliderte med den hollandske "De Endragt".

I 1747 ledet brødrene Ole og Giert Nicolaisen Langefeldt bergingen av galioten "De Jonge Gerrit Wasblom".

I 1760 prøvde losene Hendrich Trysnes, Torgi Skarpø og Lars, Michel og Peder Aalue å berge galeasen "Juffrau Elisabeth".

I 1761 var følgende engasjert i losingen av den franske kaperen "Le Francheur" og den engelske fregatten som prøvde å ta kaperen:

Fra Ny-Hellesund losoldermannskap:
Losene Gjert Langefeldt, Rasmus Aaraas og Ola Nilsen Sangvig.

Fra Flekkerøy losoldermannskap:
Losoldermann Rober Christophersen, losene Tellef Andersen Mebø, Ommund Ommundsen Spinderen, Peder Simonsen Spinderen, Ivar Bentsen Møvik og Jørgen Olsen Møvik.

I 1765 berget losen Torgius Joensen Dahl den engelske seilskuten til skipper Jon Ousten inn i Ny-Hellesund. I 1789 berget los Nicolay Sørensen Langefeldt og to hjelpere "Det Foreenede Haab

I 1789 berget los Nicolay Sørensen Langefeldt og to hjelpere "Det Foreenede Haab


Utviklingen i totalt antall ansatte i Ny-Hellesund losoldermannskap på 1700-tallet:
1721: 15 ansatte, 1740: 17 ansatte, 1755/56: 14 ansatte og 
i 1779: 20 ansatte

Losbåt med rød losstripe i seilet og kantret båt
Maleri av Dag Einar Alfsen

Omkomne loser i Ny-Hellesunds losoldermannskap på 1800-tallet

Den første kjente losulykken på 1800-tallet ved Ny- Hellesund losstasjon

I 1803 omkom losene Ole Bentsen, Knud Rasmussen Lone og Villum Sveinungsen Skjævesland - alle bodde på Skarpøya. Ole var 55 år gammel. Villum var 34 år og etterlot seg kone og fem barn - det yngste ble født samme året. Knud var 31 år og etterlot seg kone og et barn på ett år.

Los Marcus Rasmussen Reymert omkom 43 år gammel på sjøen i 1817
Hvorvidt los Marcus, som bodde på bruk nr. 18 Solborg på Monsøya, omkom mens han var i lostjeneste, er ikke kjent, men han regnes med i antall loser som omkom i tjeneste. Enken, Ingeborg Ommundsdatter Eeg, fødte en gutt samme året.

Det hadde vært loshytte på toppen av Monsøya i uminnelige tider. Den nåværende hytta er imidlertid  egentlig en utkikkshytt for tollvesenet. 

I 1914 fikk tolloppsynsmann Johannes Tønnessen (1877-1961), som bodde i tollstasjonsbygningen, bygd denne utkikkshytta. 

Den ble innviet 1. juli 1914 og losene fikk også tillatelse til å bruke den.



Losulykker ved Kummelsfjorden losstasjon i 1822 og 1825

To loser omkom i 1822

Høsten 1822 omkom losbrødrene Besse, 29 år, og Henrik Aschildsen Trysnes, 27 år, som var stasjonert ved Kummelsfjorden losstasjon. De var stesønner til Nicolay Iansen Langefeldt på bruk nr. 4 på Trysnes.

Ulykken fikk et merkelig etterspill. Besse var døvstum, og man fikk nyss om at det var kommet en døvstum mann til Trondheim. Håpet ble tent. Kanskje var Besse fremdeles i live? Familien skrev til Trondheim og forhørte seg om den døvstumme. Snart ble han sendt til Søgne og innlemmet i familien på Trysnes.

Mange ble nok skeptiske da de traff Besse igjen. De husket ham som en kraftig kar med lyst hår. På høyre kinn hadde han hatt en liten kul. Lillefingeren på høyre hånd hadde vært kroket i ytre ledd slik at han ikke kunne rette fingeren helt ut. Den nye Besse var mindre av vekst. Dessuten var han ikke særlig båtvant. Det virket ikke som han var kjent i skog og mark på gården heller. 

Mange ante nok at det her forelå en feiltakelse.Men foreldrene til Besse var fornøyd. De hadde fått sønnen tilbake. Håpet overskygget all tvil. Faren, Askild Bessesen, var på den tida merket av det harde loslivet, han hadde nesten helt mistet synet.

Så skulle det vise seg å være lureri fra ende til annen. Besse ble avslørt da "søsteren" Susanne giftet seg høsten 1823. Etter noen glass med sterke saker begynte den "døvstumme" å snakke. Og ikke nok med det, han snakket svensk! Dermed var svindelen åpenbar. Det hjalp ikke at svensken kom med en rekke fantasifulle forklaringer, som f.eks. at Besse hadde fått talegavene tilbake etter en hjerneoperasjon i Sverige. Saken ble regnet som så alvorlig at svensken ble innkalt til forhør på tinget og arrestert.


Fire loser omkom i 1825

Den 10. mars 1825 omkom losbrødrene Peder, 34 år, og Bent Christensen, 31 år, fra bruk nr. 6 Ålo. Peder var nygift og etterlot seg kone og en nyfødt datter. Videre omkom los Jahn Morten Jahnsen, bruk nr. 9 Vaglemyr, Ålo. Han ble 34 år og etterlot seg kone og tre barn i alderen null til fem år. Den fjerde var los Peder Osmundsen, 29 år, fra bruk nr. 6 Tånevig. Han etterlot seg kone og tre barn i alderen to til ni år.

Fire loser ved Ny-Hellesund losstasjon omkom i 1823, én i 1834, fire i 1842 og tre i 1843

Losbrødrene Johannes, 28 år, og Peder Gulufsen, 25 år, som bodde i Gullow Jensens hus på Kapelløya, omkom 9. september 1823 sammen med los Tønnes Knudsen, 49 år, som bodde på Drengeholmen, og los Torjus Ommundsen, 24 år.

Los Rasmus Larsen Reymert, 34 år, Kapelløya, omkom 20. september 1834. Han var gift med Elisabeth Cecilie Olesdatter Langefeldt som ble sittende igjen med fire barn i alderen ett til syv år. Deres nest eldste sønn, Nicolay Christian, omkom på sjøen 23 år senere. De bodde i det huset som ble kalt Rasmus Reymerts hus på Kapelløya.

Far og sønn omkom 7. mai 1842

Los Jacob Christian Tønnesen omkom 37 år gammel sammen med sin 13 år gamle sønn 

Tønnes. De bodde på Drengeholmen på Monsøya.


Tre brødre omkom 12. oktober 1842

Ved forliset 12. oktober 1842 omkom los Daniel Larsen Reymert, 36 år, reservelos fra 1829 og fastlos fra 1840, og hans brødre Augustinius, 37 år, reservelos fra 1829, og Ommund, 34 år, reservelos fra 1840. De bodde på St. Olavs Strand på Helgøya. Augustinius var nygift med Christine Nicolaisdatter Langefeldt som ventet deres førstefødte.
De omkomne var brødre til ovennevnte Rasmus som omkom i 1834. Deres foreldre, Lars Rasmussen Reymert og Rakel Ommundsdatter Eeg, mistet alle sine sønner på sjøen!


Far og to sønner omkom i 1843


Den 7. januar 1843 omkom los Ommund Nicolaisen Langefeldt, 44 år, og hans to sønner, Augustinius, 21 år, og Johan Petter som var nesten 18 år. De bodde på Kapelløya i huset som har fått Ommund Nicolaisens navn.
Ommunds losskøyte het "Bogteskøiten" og var ifølge Ferdinand Langfeldt "stor og ny af den saakaldte 'Søllingtype med Hønseagterænde' ", og det var antagelig en "Hals i Bordveien" som røk.

Åpen losbåt seiler inn i trangt sund
Maleri av Dag Einar Alfsen

I 1840-årene kom de første aviskommentarene i forbindelse med losulykker

Ulykkene i 1842 og 1843, som var med store losskøyter med dekk og krevde åtte liv, ble husket i mange år. Til tross for fordelene med Søllings losskøyte (omtalt i kapittel 6.04), forble den gamle, åpne typen lenge den vanligste på Agder-kysten. De større losskøytene var kostbare, og losene var konservative. Ulykkene skjedde omkring 36 år etter at Ny-Hellesund fikk sin første Sølling-skøyte og bidro til å opprettholde losenes skepsis til de store losskøytene. Ulykkene ble kommentert på følgende måte av Kristianssands Stiftsavis og Adressekontors-Efterretninger 11. januar 1843:

"Atter er en Lodsskøite bleven borte fra Ny-Hellesund - Lods Ommund Nicolaisen Langefeldt gik den 7de om Morgen tilsøes med 2nde af sine Sønner, og efter hvad man formoder, er han ved Middagstid bleven borte omtrent et par Miil af land. Han efterlater sig en sengeliggende Kone og 2 Børn.

I mindre end 3 Maaneder er saaledes 2nde store og gode Lodsskøiter blevne borte og flere Familier have derved tabt sine Forsørgere. Ønskeligt var det om disse sørgelige Tilfælder maatte foranledige Lodserne til at gjøre saadanne hensigtsmæssige Forandringer som kunne lede til større Sikkerhed for deres Liv.

Den Uskik at Storlugen alminnelig er aaben bidrager uden Tvivl meget til Ulykken, naar en Braadsø falder over Skøiten."


I 1845 forliste en helt ny losskøyte, og tre loser fra Kummelsfjorden losstasjon omkom

Cornelius Corneliussen var 67 år og hadde vært los i 31 år da sønnen Henrik kjøpte en losskøyte hos båtbyggeren Jens Sørensen Leire i Søgne. Skøyta seilte usedvanlig godt. Det erfarte Henrik da han seilte den hjem til Eid. Han holdt på å klargjøre skøyta da han en tidlig morgen den 6. oktober 1845 fikk besøk av den 40 år gamle losen Andreas Jørgen Larsen Lastad. Han ville ha Henrik med ut på oppdrag. Skøyta var ikke helt ferdig. Blant annet var ikke ballasten surret fast. Men Henrik lot seg overtale og gamle Cornelius ble med fordi han ikke syntes de to "unge drenge" kunne gå ut alene.

Skøyta dro ut og seilte snart fra alle de andre losskøytene. Fra land kunne de se at den nådde ut til et fartøy som søkte los. Kort etter forsvant skøyta. Kanskje kantret den under vending. Alle tre omkom.


Losulykker i 1850, 1869, 1874 krevde fire liv

Neste losulykke skjedde i 1850. Da omkom los Christian Christensen, 39 år. Han bodde i Vestre Ramshola på Monsøya og etterlot seg kone og tre barn som var seks, fire og to år.

Det gikk 19 år til neste ulykke - i 1869 omkom reservelos Nils Nicolaysen Reymert, 45 år, og sønnen Nicolay på syv år. De bodde på bruk nr. 13 Dalodden på Monsøya.

Den 5. juli 1874 omkom los Nicolay Gustav Ommundsen Langefeldt, 55 år, da han under bording av en engelsk koff falt mellom losskøyta og koffen. Det var hans far, Ommund, og to brødre, Augustinius og Johan Petter, som omkom 7. januar 1843.
De tre losene tilhørte Ny-Hellesund losstasjon

Los Søren Carlsen forteller om da hans far, los Carl Olaves Pedersen, omkom i 1876 sammen med losene Theodor Gundersen og Salomon Syvertsen"

Jeg husker det som det var idag. Det var i dagbrækningen. Solen begyndte at vise sig i horisonten, da far kom og varslet at der "var skib isigte". Han gik da straks ut med skøiten med to mand om bord, og de satte utover. Pludselig var det som himlen forandret sig. Svære skyer kom farende indover, og paa ganske kort tid stod sjøen i et eneste raak. Været sprang over fra kuling til storm og fra storm til orkan paa utrolig kort tid. Skumhvitt satte havet indover, og ute paa baaerne stod skumsprøiten høit tilværs. Været raste med en styrke som jeg aldrig glemmer.

Vi var nervøse vi som var hjemme, og ikke mindst jeg, som visste hvordan det var i slikt vær, at færdes ute paa det aapne hav i en liten lodsskøite. Endnu mens været sat ind var skøiten ikke kommet længere væk end at vi av og til kunne skimte dem nede i bølgedalene. Det var rent uhyggelig at være vidne til, men far satte trøstig utover.

Det gjaldt om at faa bragt en engelsk skonnert i god behold ind gjennem al uhumskheten, og det gjaldt ogsaa mere. Der var penger at tjene. Det var nemlig ikke den gang som nu, at lodserne hadde hver sine distrikter. Nei, da var det konkurranse paa livet. Skøiten laa behændig fortøiet nede ved baatpladsen med en landgang om bord, og naar der var skib isigte var det at jumpe om bord - ofte som man gik og stod - kaste loss og gaa ut for at være først ved siden. Nu, de fortsatte altsaa utover, men vi skulde aldrig mere faa se dem igjen.

Efter hvad man senere fortalte os om bord i skonnerten som fik karret sig ind til Kleven, var det lykkedes lodserne at komme opunder skonnerten, men der var i det oprørte hav ikke tale om at faa forbindelse. Skøiten seilte saa foran et stykke, mens braatene stadig slog over den og truet med at sende den under. Kommet indover saa man om bord fra skonnerten at der blev ropt fra skøiten, men i den øredøvende larm kunde man intet høre. Der blev saa pekt indover som for at vise retningen, samtidig som skøiten sakket agterut. Da pludselig kommer der et ganske voldsomt braa væltende. Det begravet skøiten fuldstændig, og man saa ikke mere til den. Der var ikke tale om for engelskmanden at gjøre nogetsomhelst, den hadde mere end nok med sig selv."

Olaves var 66 år da han omkom. Han etterlot seg kone og fire voksne barn fra første ekteskap. Hans første kone døde i 1874, og da han omkom, var han nygift. Salomon Syvertsen, som bodde på Renneholmen, var 50 år og etterlot seg kone og fem barn i alderen seks til 19 år. Theodor Gundersen, som bodde på bruk nr. 11 Bryggestykket på Helgøya, var 37 år. Han etterlot seg kone og to barn på ni og 14 år.

Forliset i 1876 er den mest omtalte losulykke ved Ny-Hellesund losstasjon

Det er vanskelig å forestille seg hvordan hellesunderne har reagert på losulykkene og hvilke konsekvenser det har hatt for de berørte familier. Lite er nedskrevet om dette, men hvordan de omtalte losulykken i 1876 vet vi litt om. I tillegg til Sørens beskrivelse skrev Ferdinand Langfeldt som ble født i 1878, hva han ble fortalt da han var barn:

"Den 12. oktober naar dette milemerke i lodsstationens historie blev nævnt om høsten og vinteren naar stormtiden og vintermørket var inde og de gamle skippere og lodser en saadan dags aften sat inde og fortalte om sine sjø- og lodsreiser og ellers fra sin færd paa havet, var det altid som det grøsset i os smaagutter naar vi fik tilladelse dertil, og det gjorde vi som regel - andægtige sat og hørte til de gamle fortællinger, som yderst opmerksomme og interesserte tilhørere. De gamle værbidte sjømænd var ogsaa det - iagttok vi bestandig - naar de talte om den begivenhet som knyttet sig til bemeldte dato og aar.


Siden aar 1842 den 12. oktober, da lods Augustinius Larsen Reymert sammen med sine to brødre som ogsaa var faste lodser, og aar 1843 den 7. januar, da lods Ommund Nicolaysen Langefeldt og hans to voksne sønner omkom med lodsbaatene - altsaa ca. 33 aar tilbake i tiden - hadde ikke en saadan ulykke av størrelse som denne rammet Ny-Hellesunds lodser.
De gamle fortalte om Olaves Pedersen, saa het lodsen borte i Møgehola i Hellesund. Olaves var en gild mand; men uvorren og dristig til at seile og ellers paa sjøen. En lods av Ulabrands type som aldrig gav sig om det end saa nok saa mørkt og stygt ut. Olaves' skøite var ikke stor; men en god seilbaat og ansaaes ogsaa for at være en ganske bra sjøbaat.

Olaves var imidlertid en lods som gikk ut og holdt sig paa sjøen naar ingen andre vovet det, og det var hittil altid gaat godt for ham; men den 12. oktober 1876 kom hans skjæbnedag og time. Det var den dag - av disse mange oktoberdage med kuling fra sydost - man skimter saavidt i horisonten og man likesom venter sig noget av hvert. Lodserne sitter som vanlig paa saadanne dage paa Nordsiheia (på Monsøya) og passer paa.
Olaves faar se en skonnert komme tillands med flag av toppen (lodsvarsel) og uten videre betænkning gaar han og hans 2 djerve kamerater, de faste lodser Theodor Gundersen og Salomon Syvertsen ut paa sjøen for at lodse den i havn.

Det var saa underlig den dag, sa de gamle. Det var likesom de ikke syntes Olaves burde gaa ut, og konen til Olaves var ogsaa bange; men avsted bar det. Sydosten sat ind med en voldsomhet som orkan, og havnens øvrige lodser og skippere og slegtninger fulgte spændt med fra Nordsiheia.

Det blev en spændende seilas. Olaves kommer op under skonnerten, men paa grund av det voldsomme hav, faar man ingen forbindelse - skøiten holdt av, for som skik og bruk var i sådanne tilfælder at seile foran og vise veien; men pludselig kommer en vældig braatsjø og i dette store braat forsvinder skøiten og med den de tre om bordværende lodser Olaves Pedersen, Theodor Gundersen og Salomon Syvertsen.

Det var en ulykke der kunde bringe nogen hver i knæ. Tre av Ny-Hellesunds faste lodser og havnens dygtigste mænd borte paa en dag. Igjen sat tre enker med flere barn. Og lodspensjonen var ikke stor dengang selv for en lodsenke efter lods som omkom i tjenesten.

Paa et lite sted som i Hellesund blir alle, hvad enten man er det eller ei som én familie, og alle sørger med naar en saadan ulykke indtræffer."

Den siste dødsulykken i Ny-Hellesund losoldermannskap

Den 18. oktober 1886 omkom Salomon Josias Tønnesen, 49 år. Han tilhørte Kummelsfjorden losstasjon, var ugift og bodde på bruk nr. 5 i Tånevig. Det skjedde på hjemveien etter at han hadde loset et fartøy inn til Tregde. Utenfor Tånes ble sjøen så høy at losgutten tre ganger ropte at de måtte snu. Da Salomon endelig drev roret ned, ville det ikke lystre. De var da meget nær land og Salomon løp foran for å stikke en åre ned i bunnen. Men han mistet årene.

Losgutten hoppet i sjøen og ble skyllet opp på stranden. Han løp etter folk, men da de kom tilbake, hadde båten sunket, og Salomon var og ble borte.
********************
Ny-Hellesund losoldermanskap ble underlagt Kristiansand losoldermannskap i 1890, men Ny-Hellesund losstasjon ble først nedlagt i 1965.

Loshytta på Kapelløya i Ny-Hellesund. 

 Den ble bygd sv los Trygve Langfeldt (1895-1979) i 196 og brant ned omkring 1960. På 1800-tallet og også tidligere har det vært utkikshytter både på Mnsøya, Helgøya og Kapelløya. På Monsøya står det fortsatt en loshytte.


Tre fartøy i karantene i Ny-Hellesund i 1738

Det var som nevnt også Nicolays oppgave å gjennomføre karantenetiltak når spesielle smittsomme sykdommer kom til Ny-Hellesund.

En gang dette skjedde, hadde han ikke til-strekkelig med folk. Det var i 1738. Da kom tre fartøy fra flere "Infiserede Steder udi Øster Søen". Til vaktholdet trengtes kontinuerlig fire mann. Nicolay skrev 15. desember 1738 til "Sundhedtz Commisionen" i Christianssand og fortalte at i Ny-Hellesund fantes det bare syv strandsittere (personer som bodde på leid grunn) til den vakt han hadde behov for. Han ba derfor om hjelp til å få flere menn.

"Sundhedtz Commisionen" skrev dagen etter til "Høyedle og Velbaarne hr. StiftsbefahlingsMand Naadige Herre Johan Albret With" og anmodet ham å gi beskjed til lensmannen om at han ved almuens assistanse sørget for at Nicolay fikk tilstrekkelig bemanning. Man var spesielt engstelig for at mannskapet på fartøyene "for medelst dee lange Mørche Nætter desse Aarsens tider Indfaller" skulle klare å komme seg i land.
Nicolay hadde forøvrig i 1738 en tjenestegutt som han ikke hadde noen grunn til å være fornøyd med.

Gutten hadde den 6. desember 1738 blitt sendt inn til "Sundhedtz Commisionen" i Christianssand med en rapport fra Nicolay. "Sundhedtz Commisionen" hadde så sendt et svarbrev til Nicolay med en ordre undertegnet av stiftamt-mannen. 17

Gutten hadde fått streng beskjed om å returnere uten opphold til sin husbond. Til tross for det ble han sett på gaten i Christianssand seks timer senere. Da han sa at han ikke ville returnere før dagen etter, tok man brevet fra ham, satte ham i arresten og leide et ridende bud som kunne sørge for at Nicolay fikk brevet hurtigst mulig.

"Sundhedtz Commisionen" skrev en rapport til stiftamtmannen og ba ham avgjøre hvilken straff gutten skulle få. I det minste burde han betale kostnadene for det ridende bud mente "Sundhedtz Commisionen", som besto av herrene J. Høgh, Arent Kierulf, F.D. Schultz og Johan Georg Østerbye.
*********************


Det er et langt teknologisk sprang 

fra den åpne losbåten til losskøyta LOS 113


og til losskipet "Kysten 1"