KAPITTEL 24
VILHELM KRAGS HAVBUGTA
BRANNEN i 2013
OG FORSLAGET OM KYSTKULTURSENTER
Havbugta på Helgøya ble bygget i 1842 av styrmann og los Frederich Nicolaisen Langefeldt (1815-1903). Du kan lese mer om eiendommen på siden "De gamle bygningene i Ny-Hellesund".
De fire barnebarna til Vilhelm Krag som eide huset hadde blitt enige om legge eiendommen ut for salg i mai i år. Dette har vært en tung avgjørelse. Fem dager før brannen hadde nemlig et av barnebarna Maria Kielland Krag artikkelen nedenfor i Fædrelandsvennen. Det var godt kjent at huset betydde meget for Vilhelm Krag. Det er imidlertid ikke bare det hun så nydelig beskriver, men artikkelen viser også hvor mye huset betydde også for henne. Og så brenner huset ned 5 dager etterpå! Det er en sjebnens tilskikkelse.
En alvorstynget Maria Kielland Krag besøkte det brannherdede huset dagen etter brannen
.Brannen er ikke bare en tragedie for Maria og hennes søsken. Havbugta ble et landskjent symbol for Vilhelm Krags Sørland. Samtidig var det et bygningshistorisk verdifullt kulturminne i den midlertidige fredede del av Ny-Hellesund.
Det å miste dette byggverket er derfor et kulturhistorisk tap på flere måter!
Her følger Maria Kielland Krags signerte artikkel i Fædrelandsvennen 16. mars om Havbugta, huset som hennes farfar Vilhelm Krag fikk av sine venner i 1916.
Hun kaller artikkelen "Dette huset". Jeg kaller det "Kjærligheten til et hus".
Innledningsvis skriver Fædrelandsvennen:
"Maria Kielland Krag er 42 år, har en datter på 2, arkitekt, men har ogs vært arkitekturkritiker og skribent. Er både sint og glad, bor på en øy og bærer mye ved.
Maria Krag
"Dette huset"
Moren min pleide si at hun kjente alle lydene i dette huset. Hun kunne høre en lyd, og fra sengen der hun lå kunne hun vite akkurat hvor i huset lyden kom fra.
I dette huset skrev han de aller fineste diktene, bestefaren min. Han gikk fra huset og over til stranden, sakte, sakte og vart som et dyr gikk blikket hans som ble til det nydelige takkediktet "Øen". Hvor sakte kan man gå. Hvor mye kan man se på bare noen hundre meter. Det er hjertet selvfølgelig, hjertet skriver og ordene følger etter. Det er i dette huset han døde, rett bak meg her, i sengen i hjørnet. Min far var her, den yngste sønnen, farens øyensten. Jeg ser på bildet der kisten blir holdt opp, båret av mange mennesker, stilt opp til fotografering foran hovedødren. Den alvorlige unge og vakre faren min med de kraftige øyenbrynene ser ned på kisten, og skal følge ham med båten helt inn til byen.
All skjønnheten min bestefar tok med hit, han malte på skapene, skrev og malte dikt på rullegardinene, samlet møbler fra fjern og nær. Pyntet alle dørene med sitt emblem; en firkløver med ett blad for hvert av barna sine. Søylene rundt ytterdøren med korintiske kapiteler, marmorerte søyler rundt ovnen.
I hans hender ble dette huset et empireslott, ikke lenger et karrig hjem. Hagen ble delt inn i fire med små steinsatte stier, med apostler i tre satt symmetrisk opp i rutenettet, en vidunderlig renessansehage midt ute i havet. Jålete. Ja, definitivt. Overspent. Absolutt. Men når sinnet er dratt mellom svart melankoli og lystig letthet, hva gjør det om de pengene han alltid måtte krite på forlaget sitt gikk til all denne skjønnheten. Når det han omga seg med var så forfinet og så utsøkt i all sin aparte oppfinnsomhet. Det ble satt opp små porter, gjerder, sittegrupper med benker og bord, han gikk med hatt og stokk og gikk sakte, sakte over til stranden, han så gullmorgener og hjertet hans er hans og det er mitt, for jeg vet hva han har sett.
Jeg bodde i dette huset i 7 år.
Jeg vet hva han ser når han skriver om sundet som går mørkt og stille. Mørkt, avsindig og tungt forbi dette huset. Jeg vet om netter så vidunderlige, så stjerneklare og kalde, og huset er ikke mye varmere, for vinden tar tak og trekker den varmen du har fyrt på hele dagen ut med et brutalt rykk. Men flytte. Aldri. Fryse, hoste, hugge ved, fyre, vannet fryser, hakke isen i brønnen, rim på vinduene og likevel en så grenseløs lykke over å leve med alt det svarte havet rundt huset, all skjønnheten og alt det vidunderlige i akkurat dette huset.
Så jeg begynte og tegne på mitt eget hus, hver eneste kveld, nesten den samme formen, om og om igjen. Besettelsen var i gang, og jeg begynte rydde tomter, lenge før jeg ante hvor lang tid det ville ta. Men gi meg. Aldri. Så jeg tente det ene bålet med det andre, fryktløs for flammene kunne jeg legge meg med tre bål brennende. Einer, røtter, kratt, torv, alt brant når jeg holdt på lenge nok, og hadde hakket, saget, bannet og bedt over enda ett mål. Om natten brant bålene så stille og fredelig, jeg kunne våkne og gå ut igjen, og der, som en liten glødende lavahaug brant torven så vidunderlig og rolig, den mørke jorden hvor det kom en forsiktig strime av røyk opp i natten, men ved en liten dytt kunne jeg se rett ned i det glødende glovarme havet av feite rødgule flammer.
Å sitte der midt på natten og vite at det ikke er noe annet sted enn dette, at jeg ikke har noe valg, jeg halser etter hjertet mitt som en sulten bikkje, sånn er det bare.
Så en natt var det over. Jeg viklet meg forsiktig ut av armene til dette huset, satte føttene på gulvet som er så velbrukt og buklete at det kjennes mykt som silke under føttene. Jeg gikk stille ut, forbi de ulmende hemmelighetsfulle torvbålene, gikk ut av dette huset som jeg ikke har kunnet skille fra meg og huden min.
Noen andre skal fylle rommene her nå, det jeg på et tidspunkt tenkte at jeg heller dør enn at akkurat det skjer. Noen andre skal ta i håndtakene, høre lyden av dørene, se sundet gjennom de gamle, tynne vindusglassene, hvor en båt kan være 15 eller 25 fot ettersom hvor i glasset du ser. Jeg forlater alle luktene, forskjellige fra hvert eneste sted i huset, milde, gamle lukter som gjør at jeg med et rykk er en liten jente på to år.
Jeg forlater dette huset. Jeg går med min farfar og min far ut i den stille natten, vi går sakte, sakte over mot stranden, og det er på grunn av dem jeg ikke rikket meg av flekken, vi går sakte, sakte bort fra huset vårt, og akkurat sånn er det bare.
Maria Kielland Krag"
KULTURSENTER I HAVBUGTA?
Den kjente tekstilkunstneren Ingrid Juell Moe og hennes mann Peder Johan Pedersen som bor i Ny-Hellesund har i en årrekke arbeidet energisk for at uthavnen om vinteren ikke skal bli en spøkelseshavn. Etter at Havbugta brant tok de til ordet for å gjøre eiendommen til et kultursenter, et ressurssenter for kystens kunst og kultur.
Ordfører Åse Severinsen (H) sa dette til Fædrelandsvennen om initiativet:
"For at dette skal behandles politisk bør Juell Moe rette en henvendelse til formannskapet , så kan vi ta det opp. Det er en spennende ide , og jeg ser mulighetene vi nå har. Samtidig må vi tenke på hvordan stedet kan brukes i et helårsperspektiv. Investering er en ting, det vil også koste å drive stedet. Jeg ser for meg at man må involvere både stat, fylke og kommune i et slikt prosjekt "
Ingrid Juell Moe og Peder Johan Pedersen fulgte oppfordring og sendte formannskapet det brevet som er gjengitt nedenfor. Men det svaret de fikk var negativt:
"Referatsak 48/3
Åpent brev til Søgne Formannskap / ønske om bevaring av Havbukta- en gave til landsdelen:
Rep Helge Andresen fremmet følgende forslag:
"Brev fra Ingrid Juell Moe og Peder Johan Pedersen av 1.10.13 medfører ingen reaksjoner fra Søgne kommunes side.
Vedtatt med 6 stemmer mot 1 AP."
Hvordan kan en ordfører få seg til offentlig å uttale seg så positivt om en sak og be om et brev for å få behandlet saken og deretter stemme for at man ikke skal ha noen mening?
Selv om man ikke ser noen mulighet til å bidra økonomisk, så kunne formannskapet i det minste uttale seg om man synes det bør arbeides videre med saken, eller om man hadde andre ideer om hva som bør gjøres med eiendommen, om formannskapet var positive til bevilgningen på 500 000 kroner fra fylkeskonservator/riksantikvar for nødvendige øyeblikkelige restaureringstiltak eller om man ikke synes det offentlige idetheletatt skal bry seg med hva som skjer med eiendommen.
Her følger brevet som formannskapet i Søgne ikke har noen synspunkter på:
"Åpent brev til Søgne Formannskap v. ordfører Åse Røsstad Severinsen og rådmann Kim Høyer Holum.Til fylkesutvalget i Vest-Agder fylkeskommune, v/ fylkesordfører Terje Dammann og fylkesrådmann Trine Sundtoft.Havbugta - en gave til landsdelen I 1902 ga Vilhelm Krag landsdelen vår et nytt navn gjennom en artikkel i Morgenbladet. Begrepet Sørlandet ble skapt, og hundre år senere var det storstilt feiring i regionen under mottoet "Sørlandet i 100". Den henspilte både på historien i regionen og ønsket om å få fart på utvikling av både kultur og næringsliv.
Om 3 år vil det være nok et 100-års jubileum knyttet til Vilhelm Krag. I 1916 fikk han Havbugta i gave av gode venner i Kristiansand - en stor eiendom, da på over 200 dekar. Samtidig bekostet en av byens redere det staselige bryggeanlegget og opparbeidelse av en stor og flott hage med hellelagt stil foran huset. I glede over denne overdådige gaven skrev Vilhelm Krag diktet "Øen".
I 1979 ble ca. 150 dekar av Havbukta fradelt og solgt for en rimelig sum til Miljøverndepartementet.
Den tragiske brannen i mars i år kom akkurat samtidig med at eierne var enige om et salg av eiendommen. Fylkeskonservatoren/riksantikvar reagerte raskt og bevilget 500.000 slik at restaurering og sikring er kommet i gang.
I to år, fra 1904 eide Vilhelm Krag et annet hus i Ny-Hellesund - Det Kgl. Privilegerte Gjestgiveri. Krag hadde flere planer med denne eiendommen, blant annet som arbeids- og rekreasjonssted for kunstnere. Nå kan ideene videreføres i Havbugta.
Alt ligger til rette for et kultursenter, et ressurssenter for kystens kunst og kultur. I sammenheng med utviklingen i Ny-Hellesund med Verftet og ny kyst-sti, kan området blomstre og utvikle seg til glede for store og små. Det er stor friluftsmessig verdi for allmennheten på stedet.
I vinterhalvåret kunne stedet bli slik Krag drømte om; et stimulerende arbeidssted for forskere, kunstnere og forfattere som trenger et stille sted å arbeide en måned eller to. Nordahl Grieg lånte stedet for en periode for å kunne arbeide med sine bøker. Her skrev han bl. annet "Til ungdommen". Havbugta kan gi kunstnere muligheter til å skape nye verk
En kunstnerbolig har vist seg å ha stor til tiltrekningskraft. Man ser det med Karen Blixens hjem, Sigrid Undsets, Bjerkebæk og Prøysenstua, og flere andre. Der hviler en slags magi over stedet, og det gir grobunn for nye ideer og bruk.
Nå må alle gode krefter arbeide sammen for å sikre eiendommen til offentlig eie. Sparebankstiftelsen, stiftelsen "Fritt Ord" og andre banker enkeltpersoner kan bli gode samarbeidspartnere.
Det må raskt politisk initiativ raskt til for at dette skal kunne realiseres.
I 2016 kan vi glede oss over at Havbukta med det nyrestaurerte huset er gitt i gave til oss alle. Det er svært mange som ønsker en slik løsning.
Mvh
Ingrid Juell Moe og Peder Johan Pedersen Kopi sendt Miljøverndepartementet , stiftelsen "Fritt ord", Sparebankstiftelsen, Riksantikvaren og fylkeskonservator med ønske om at alle kan samarbeide om en løsning som stedet fortjener.
"Forslaget ble ikke realisert. Havbugta ble solgt til Roald Reme i 2014 for 10,8 mill. kroner.Han restaurerte huset tilbake slik det var utvendig, men innvendig er det endret
