KAPITTEL 14.2
NICOLAY "LYNA" LANGFELDT FORTELLER OM DET DRAMATISKE FORLISET MED BRIGGEN "LECTOR VOSS" I 1869
Nicolay "Lyna" Langfeldt ble født 29. januar 1851 og døpt i Søgne Gamle Kirke 1. februar 1851. Han var sønn av Morten Nicolaisen Langefeldt og Elise Mathilde, født Reymert.
Nicolay fikk "Lyna" som kallenavn etter at han som skipper i 1880 forliste ved Justøya i 1880 med en bark med samme navn.
På sine eldre dager ble "Lyna" venn med sin nabo i Ny-Hellesund, forfatteren Vilhelm Krag som brukte "Lyna" som modell i flere av sine fortellinger.
Han gikk til sjøs våren 1866 og 1. februar 1868 - 17 år gammel - tok han styrmannseksamen. Deretter seilte han i ca. 1 år på et tysk skip.
Styrmannen på D/S "Prince Albert" tok et fast grep i "Lyna" da han ba om lov til å prøve å redde skipperen, 1. styrmannen og båtsmannen som var igjen på briggen "Lextor Voss". "Du blir her. Vi vil beholde de liv vi har frelst", sa styrmannen. Men det ville ikke "Lyna" finne seg i.
Hvordan det gikk kan du lese nedenfor
Våren 1869 mønstret "Lyna" på briggen "Lector Voss" av Grimstad som annenstyrmann. Kaptein var Søren Bie. Reder var Ole T. Bie. Briggen ble bygd i 1852, var på 88 ½ kommerselester og hadde inklusive kapteinen et mannskap på 7.
Briggen seilte om sommeren på Østersjøen og England. I oktober var de på nytt på vei til England. Alt gikk vel til midten av måneden. Da sprang skipet lekk i en fryktelig storm. Etter flere dagers anstrengende pumping, var skipet fullt av vann. Dekkslasten ble kastet og kursen satt for Norge. Da de var i midten av Nordsjøen sprang vinden over til Nord Øst og kursen ble igjen satt for England.
Etter hvert gikk vinden mer nordlig og det var ikke mulig å holde kursen. Skipet ble derfor lagt på vinden.. Det viste seg da snart at skipet var blitt så rankt at det vare fare for at det skulle kantre.
Mannskapet forlangte at riggen skulle kappes, og det ble gjort.
Andre seilere såes omkring og nødflagg ble satt på en spire. «Men ingen kom oss til hjelp»», skriver «Lyna» i sin beretning.
Dagen gikk og natten kom. Storm og sjø økte. Vraket lå i vann til dekket og ble stadig oversvømmet av svære bråttsjøer. Besetningen hadde søkt tilflukt i kahytten, hvor en del var falt i søvn av overanstrengelse. «De øvrige ventet hvert øyeblikk å gå over i den evige søvn».
Men om morgenen var ennå alle i behold, og til sin glede så de at de hadde en livbåt igjen. Det var storm med snøtykke og dårlig sikt. Formiddagen gikk uten at noen redning viste seg. De visste at de drev mot den hollandske kysten og motet sank.
Endelig mot kvelden kom en stor dampbåt, styrte like ned mot vraket og la seg til luvart. Den het "Prince Albert" og var fra Hull.. Fra den ble det ropt at det ikke var mulig for dem å få noen båt ut, men at vi fra vraket skulle forsøke å komme over i v år egen båt. Det lyktes å få båten på vannet, og "Lyna" og tre av mannskapet gikk i den. Kaptein, førstestyrmann og båtsmann ble tilbake, da de ikke våget å gå alle i båten på en gang.
Loddlinen og andre tynne liner ble bundet fast på båten, for at de på vraket kunne hale den til seg igjen når de andre var nådd frem. De nådde "Prince Albert" og kom lykkelig ombord. Straks begynte de å rope at de ombord på vraket skulle hale inn , men da dette ikke skjedde, forstod de at de på vraket hadde sluppet linen.
"Lyna" oppfordret da offiserene på dampskipet til å forsøke å få en av sine båter ut og tilbød selv å gå i den, om han bare fikk en mann med seg. Men dette ble avvist med et kort: «Det er umulig».
"Vår egen båt lå halvfull av vann et stykke i le av "Prince Albert", og min beslutning var snart fattet", forteller "Lyna".
"Bare jeg kunne komme i båten igjen, trodde jeg nok det skulle gå å få den lens og komme tilbake til vraket. Men mørket begynte å falle på". Han sa til styrmannen at han ville forsøke å komme i båten, men styrmannen grep fatt i ham, holdt ham fast som i skruestikke og sa: "Du blir her. Vi vil beholde de liv vi har frelst".
"Lyna" forstod da at han måtte bruke list og sa spakferdig: "Ja, det er vel det beste". Da slapp førstestyrmannen taket.
I det samme tok dampskipet en fryktelig overhaling, og da det begynte å reise seg igjen, tok han tilsprang og havnet i sjøen omtrent fem favner fra båten. «Da jeg var en god svømmer, tok det meg ikke lang tid å komme opp i båten, sier «Lyna». Men båten var som sagt halvfull av vann, og det var bare en åre igjen i den. Han tok straks på å pøse ut vannet og fikk båten lens.
Han brukte lang tid på å hale inn en 5 favner lang fangline. Han hadde ikke kniv til å kutte den av. Imens hadde båten drevet ut fra le av damperen, og «Lyna» måtte passe på å vende akterenden til når bråttsjøene kom. Da hendte det at han slapp det av linen som han hadde fått inn, men til slutt lykkes det å få inn hele linen.
Det ble nå ganske mørkt, og bare av og til så han lysene fra "Prince Albert". Han begynte å ro, skiftet åra over fra den ene siden av båten til den andre, og når han ble for trett, satte han seg akter og styrte. Han sier: "Min tanke var nå bare å se og komme ombord i damperen igjen". Men da kom det noen svære sjøer som kastet ham langt i le av damperen. Han tok da fatt igjen for om mulig å finne vraket, og etter en stund hørte han sjøen bryte mot det.
Da han kom i le av briggen, viste kapteinen seg og kastet en line til ham. Da "Lyna" fikk høre at det ennå var et par årer ombord, fikk han dem til seg, og han fikk "med megen overtalelse de ombordværende om bord i båten".
De satte av fra vraket, og kort etter hørte de "Prince Albert" fløyte. Men de var ennå for langt borte til at de kunne gjøre seg håp om å bli hørt. Da damperen hadde fløytet for annen og for tredje gang, var de kommet så nær at de kunne høre maskinen bli satt i gang. Det var i siste øyeblikk, og de skrek alt de kunne. "Og til vår store glede fikk vi svar". Straks etter var de på siden av "Prince Albert", fikk liner kastet ned og ble halt ombord. "Prince Albert" var på vei fra Niewediep til hjemstedet i ballast. Den fortsatte nå reisen ut fra den farlige kysten som de hadde vært like innpå revlingene av. Den skulle ha vært i Hull neste dag, men på grunn av været nådde den først dit den fjerde.
"Da vi kom ombord", forteller "Lyna" hadde de proviant bare for et par dager. Dog fikk vi spist oss godt mette første dag". Resten av tiden sultet de.
I Hull ble de innlagt på Sailors Home, og derfra med dampskip "som kveg under skalkede luker til Kristiansand, hvor vi ankom etter tre dager, i god behold".
"Lyna" slutter sin beretning: "Jeg hadde senere den glede at min kaptein i et bryllup utbrakte min skål og uttalte under stor bevegelse at jeg nest Guds hjelp hadde reddet ham og hans mannskap fra den visse død".
I Kristiansands Stiftsavis den 26. oktober 1845 står det: "Lector Voss" , Bie, (skipperens navn) den 21de indbragt til Amsterdam uden Mandskab.
***********************