KAPITTEL 10.2 

HVORFOR SOGNEPREST PEDER BJØRNSON VAR DÅRLIG LIKT I 

NY-HELLESUND

Sogneprest Peder Bjørnson i sine yngre dager

Edvard Hoems bok "Faderen" utgitt i 2007 er ikke bare en meget god bok om Bjørnstjerne Bjørnsons fars dramatiske liv, men også en bok for alle som er interessert i livet i Norge på første del av 1800-tallet. Med en elegant penn har Edvard Hoem klart å kombinere dagliglivet i Norge for 150 til 200 år siden med en til dels detaljert beskrivelse av Peder Bjørnsons liv. Boken er basert på studier av et omfattende kildemateriale. Dette har vært mulig blant annet fordi Peder Bjørnson skrev tusener av brev.


Peder Bjørnson (1798-1871) ble upopulær i tre kirkesogn

Peder Bjørnson kom i store konflikter med bygdefolket der han ble sogneprest: Først i Kvikne i Østerdalen, deretter i Nesset i Romsdalen og til slutt i Søgne. Etter å ha kommet på kant med innbyggerne i Kvikne prestegjeld, søkte han seg bort. Klager til departementet medvirket til at det ikke var lett å få et nytt kall, men etter at han i løpet av 5 år hadde søkt en rekke kall, ble han utnevnt til sogneprest i Nesset i Romsdal.


I Nesset i Romsdal klarte Peder Bjørnson å skape større konflikter enn i Kvikne

Ja, til slutt ble konfliktene så store at han ble suspendert fra sin stilling i to år i påvente av avgjørelsen i en rettssak. Han ble frikjent i saken, men han hadde så mange uvenner i distriktet at han søkte nytt kall. Det fikk han i Søgne der han var fra 1853 til han søkte avskjed i 1869.


I Søgne startet Peder Bjørnson med å engasjere seg sterkt i kirkekonflikten

Bygdekonflikt om bygging av ny kirke på Lunde og rive Søgne Gamle kirke hadde nettopp startet da Peder Bjørnson ble sogneprest i Søgne. Han ble valgt til ordfører i Søgne og behandlet saken slik at han allerede i starten fikk mange søgninger som uvenner. Han hadde et sterk temperament og kunne fare opp dersom han f.eks. synes han fikk for lite i honorar. Flere flinke konfirmanter måtte gå om igjen fordi Bjørnson syntes honoraret han fikk var for lite. Men vi kan takke ham for at Søgne Gamle Kirke ikke ble revet.

Bygdekonflikt om bygging av ny kirke på Lunde og rive Søgne Gamle kirke hadde nettopp startet da Peder Bjørnson ble sogneprest i Søgne. Han ble valgt til ordfører i Søgne og behandlet saken slik at han allerede i starten fikk mange søgninger som uvenner. Han hadde et sterk temperament og kunne fare opp dersom han f.eks. synes han fikk for lite i honorar. Flere flinke konfirmanter måtte gå om igjen fordi Bjørnson syntes honoraret han fikk var for lite. Men vi kan takke ham for at Søgne Gamle Kirke ikke ble revet.

Dette var ikke den eneste grunnen til at han ikke ble likt av konfirmantene. En sommerdag kom konfirmanter roende inn fra Ny-Hellesund for å få undervisning på prestegården. Men presten kom ikke. Dette var i høyonntiden og en mengde tørt høy lå utover jordene. Mange river var satt fram og en tjener på gården ba konfirmantene om å rake sammen høy mens de ventet, og det gjorde de. Først langt da de langt ut på kvelden var ferdige med arbeidet kom Bjørnson ut på trappen og sa: "Ja, børn, dette var konfirmant-undervisningen for i dag. Far nu hjem i Jesu navn!"

Imidlertid kan søgningene kan takke Peder Bjørnson for at Søgne Gamle Kirke ikke ble revet.


Edvard Hoem omtaler ikke andre konflikter som Peder Bjørnson hadde med bygdefolket i Søgne enn de som er nevnt ovenfor, men skriver at mange historier har levd etter ham i bygdetradisjonen. Han skriver at det gradvis er som om Peder Bjørnson stiger frem av kildene med et mildere, kanskje til og med et mer ydmykt sinn, men at den gamle stridsmann nok kunne dukke opp igjen innimellom, ikke minst når det gjaldt å tukte sine sønner. Hoem gjengir også hva lokalhistoriker Peter Lunde skrev om at Bjørnson aldri ble elsket av søgningene, men at det stod respekt av ham.

Imidlertid finnes det også dokumenterbare historier. Flere av disse viser hvorfor Peder Bjørnson ikke ble godt likt i Ny-Hellesund:

For meg ser det ut som om Peder Bjørnsons kamphumør ikke bare gjaldt sønnene, kommunepolitikerne og biskop Jacob von der Lippe (1797-1878) , men også bygdefolket i Søgne. Hvordan han behandlet de som bodde på Kapelløya og Helgøya og festet tomt som hørte til Søgne Prestegård vet vi en del om. Og det er det denne artikkelen handler om.


Bjørnson ville ha utført veiarbeid på prestegårdens grunn selv om loven om dette hadde trått ut av kraft.

Det at loven om plikt til veiarbeid hadde trått ut av kraft hindret ikke Bjørnson i å ta dette inn som en forpliktelse i festekontraktene. Dette ble gjort i noen tilfeller. I andre tilfeller som i festekontrakten av 18. juli 1863 for Wilhelm Brechleff Langefeldt (1828-1912) på bruk nr. 8 Helle på Kapelløya, stod det "Den Sædvanlige Forpligtelse til Ydelse af Veiarbeide paa Præstegaardens Veistykke bortfaller."

Dette var tydeligvis en forhandlingssak. For i festekontrakten for Nicolai Gustaf Ommundsen Langefeldt (1819-1874) i Ommund Nicolasens Hus på Kapelløya står det:

"hvormed Hr. Nicolai G. A. Langefeldt forpligtes til Aarlig under Udgangen af December Maaned at betale i Grundleie  1 1/2 - een og een halv - Spdr. og een Dags Veiarbeide paa egen Kost paa Præstegaardens Veistykke, og i mangel af saadant Arbeide da i det hele at betale 2 to Spdr. i Grundleie. "

I losoldermann Morten Nicolaisens Langefeldts festekontrakt for St. Olavs Strand på Helgøya stod det ikke noe om plikt til veiarbeid. Likevel krevde Bjørnson at Morten skulle utføre dette. Da skrev Morten dette den 18. februar 1862 til Bjørnson:

"I besvarelse af hr Pastorens Skrivelse af 12te dennes tillater jeg meg at tilbagemelde At der mellem mig og Pastor Hansen aldrig blev yttred en Stavelse angaaende Arbeidsdag paa Præstegaardens Veistykke, ligesaalidt som den mellem os oprettede Contract omtaler noget
saadant, men derimot utrykkelig indeholder at jeg skal holde mig de gjeldende Love efterrettligt og da (som hr pastoren selv erklærer) Loven om Aarbeidsdagen er traaet af Kraft

for mange Aar siden, anseer jeg mig fuldkommen fritaget for den omhandlede Arbeidsdag.

At jeg ikke før har benyttet mig af denne Fritagelse, kan saavidt jeg forstaar ikke blive til skade for nogen. Hvad angaar min Uleilighed med Fiske, da var dette for mig snarere til Fordel end Skade, saasom jeg ved den Leilighed fik gamle Sager bragt i Orden som ellers muligens havde kommet til, at henstaa i meget lang en Tid.
Med Agtelse
Ny Hellesund 18. Februar 1862
Ærbødigst
M. Langefeldt"

Når det gjelder det som står om "Fiske" gjaldt det antagelig en fiskrettighet som var knyttet til St. Olavs Strand der Morten bodde.


Et ishus førte til en forretningsmessig gravferd av losoldermann Morten Nicolaisen Langefeldt og anmodning til Bjørnson om å "vise Forekommenhed mod sin Menighed".

En konflikt Morten Nicolaisen Langefeldt (1815-1862) og Peder Bjørnson førte til syv avisinnlegg i Christiansands Stiftsavis og Adresse-Kontors Efterretninger i tiden 2. august til 8. oktober 1862.

Som losoldermannen i Ny-Hellesund var Morten Nicolaisen Langefeldt statens fremste representant i denne uthavnen som da var kommunens handels- og finanssenter. Langefeldt mente han ikke behøvde spørre Peder Bjørnson om å sette opp et ishus på tomten, men det var ikke Peder Bjørnson enig i. Dette førte til prosess og uvennskap mellom Langefeldt og Bjørnson.

Morten Nicolaisen Langefeldt døde før prosessen var ferdig, og avisdiskusjonen oppstod fordi Peder Bjørnson kom to timer for sent til begravelsen der Søgnes prominente personer var blant de fremmøtte. Diskusjonen i avisen gikk på om dette var en hevn fra Peder Bjørnsons side, misforståelse når det gjaldt tidspunkt for begravelsen eller om det var fordi det var bispevisitas den dagen. Det ble også påpekt hvilken kulde hadde vist ved den forretningsmessige gjennomføring av gravferden.


Bjørnson forsvarte seg i et lengre innlegg som begynte slik: "Det siges vel almindelig om Løgnen, at den har korte Been at gaa paa, men alligevel kan den dog stundom være kommet temmelig langt paa Vei inden man kommer paa Spor efter den".
Hans forklaring på hvorfor han hadde kommet for sent viste med at han ikke hadde engasjert seg særlig i Mortens begravelse. Samtidig benyttet han anledningen til å fortelle at hverken han eller noen i hans nærhet abonnerte på Christiansands Stiftsavis og Adresse-Kontors Efterretninger.

Redaktøren avsluttet sin kommentar til Bjørnsons innlegg med å oppfordre ham til å bestrebe seg på "at vise Forekommenhed mod sin Menighed - om han rigtig vilde bestræbe sig for at kunne komme dertil, at Menigheden, som kan glæde sig ved et af de smukkeste Gudshuse i vort Land, ogsaa kunde glæde sig i og med Inderlighed slutte sig til sin Præst."

Denne uttalelsen viser at det var alment kjent også i Kristiansand at sogneprest Peder Bjørnson ikke var populær i Søgne.

Sogneprest Peder Bjørnson var en streng inkassator

Det er ellers først og fremst i forbindelse med innkassering av festeavgiftene for festetomtene og fortøyningsfestene og for å få festerne til å utføre veiarbeid på eiendom som tilhørte prestegården, at vi har dokumentasjon for at Bjørnson var en meget streng forretningsfører.

Han hadde fungert som sogneprest i Søgne i ett år da han
fant det nødvendig å rydde opp i festeforholdene for
dem som bodde på eiendommer som hørte under Søgne Prestegård -
herunder spesielt på Kapelløya og Helgøya.
De som ikke hadde en gyldig festekontrakt fikk beskjed om å ta kontakt
med ham for å få det. De som ikke gjorde dette ble oppsagt og måtte
ryddiggjøre eiendommen innen første faredag neste år
.

Bjørnson brukte lensmann S. A. Eeg til å forkynne beskjeden om betaling av festeavgiften og trussel om oppsigelse.

Bjørnson skrev til lensmann S.A. Eeg at flere betalte en gammel og meget ubetydelig leie som ikke stod i forhold til utgiftene ved drive prestegården, og at flere hadde fått festekontrakt av stedets prest uten å betale noe festeavgift.
Han skrev derfor 19. juni 1854 til lensmann Eeg:

"Det siger sig selv at man ikke kan lade sig nøies
med saadant, og jeg maa derfor have Hr. Lends-
manden anmodet om at bekjendegiøre efternævnte
nemlig: Lars Willum Willumsen, Thomine Nicol-
aisen Langefeldt eller rette Vedkommende i Huset, Enken
Rachel G: Langefeldt, snedker Jacob Jacobsen,
Johan N; Langenfeldt, Madame Falch, samtlige
paa Cabeløen, og Enken Cecilie N: Reimert
paa Helgøen, at enten maa de med det første
tage Festebrev af Mig paa den Tiid, jeg kan for-
blive Sognepræst til Søgne, og forbinde sig til
at svare saadan Grundleie, som jeg kan finde pas-
sende i Forhold til nærværende Tids omstendigheder
og hvad Enhver vorder overladt til Brug og Benyt-
telse eller ogsaa fraflytter og ryddiggjøre Grunden
til den første Faredag i neste Aar, hvadtil Lends-
manden ifølge heraf behageligen haver lovlig
Opsigelse."

Han skrev videre at det samme gjaldt de som festet fortøyningfester og ikke bebodde jordstykker.
Lensmann S.A. Eeg forkynte Bjørnsons brev 23. juni 1854 for de i brevet nevnte personer. T.S. Klepland var vitne til forkynnelsen og det ble betalt 2 Spd. og 4 Ort for forkynnelsen.


Bjørnson prøvde å bruke losoldermann Morten Nicolaisen Langefeldt som inkassator

Den første kontroversen mellom Bjørnson og Morten Nicolaisen Langefeldt synes å ha oppstått da Bjørnson ba Langefeldt om å sørge for at Willum Willumsen i Gullov Jensens hus på Kapelløya ikke betalte festeavgiften. Langefeldt skrev den 21. januar 1857 dette til Bjørnson:


"Hr Pastor Bjørnson
Søgne
I gjensvar for Deres af 2 dennes med
hensyn til Willum Willumsens Grundleie,
saa har jeg i den Anledning talt med Ved-
kommende som Erklærer at hr. Pastoren
ikke til dato, har opgivet ham hvad han
virkelig har at betale Aarlig, ei heller ladt
forfærdige nogen Grundseddel, da han
i saa fald vist vilde have indfundet
sig med Betalet til den fastsatte Tid.
Hvad mig angaar, denne Sag maa det
være en misforstaaelse, at jeg vilde indestaa
for ovennævte Leie. Da jeg maa beklage
at have nok med at opfylde mine egne
Forpligtelser uden at paadrage mig andres,
af hvilken Grund jeg haaber hr Pastoren
fritager mig for alt betræffende denne
leje. - Og tegner mig med megen Agtelse
Ærbødigst
M. Langefeldt"

"Frederich i Havbugta" fikk en god attest

Los Frederich Nicolaisen Langefeldt - "Frederich i Havbugta" hadde et godt forhold til sogneprest Peder Bjørnson inntil det ble uenighet om utføring av veiarbeid
Etter Morten Nicolaisen Langefeldts død 21. juli 1862 ønsket Frederich Nicolaisen Langefeldt å søke stillingen som losoldermann. Han ba Bjørnson om attest. Attesten, som ble skrevet dagen etter begravelsen av Morten, ble god, men Bjørnson unnlot ikke å gjøre oppmerksom på at ikke alle i Ny-Hellesund var like rettskaffen som Frederich:


"Efter begjær erklæres hermed at Lods i Ny Hellesund, Søgne Præstegjeld, Frederich Nicolaisen Langefeldt av mig bekjendt som en meget ordentlig, ædruelig rettskaffen Mand, samt som en stræbsom og god Familieforsørger. Jeg har ogsaa just i dette Aar havt Beviis paa, at om andre i Udhavnen have sammenraket sig for om muligt at undrage sig indgagne forpligtelser, har F. Langefeldt dog hat Rets og Retsskaffenhedsfølelse nok til at modstaa saadan fristelse og som redelig Mand opfyldt hvad han engang har paataget sig
Søgne 29de Juli 1862
P. Bjørnson
Stedets Præst
(Segl.)"


Åtte år senere var imidlertid et brev fra Bjørnson til Frederich i Havbugta" preget av irritasjon over manglende betaling for veiarbeid. 

Den 6. januar 1870 skrev Bjørnson dette til Frederich:

"De har, gode Langefeldt, sendt mig en Qvitteringsbog med nogle Penger, men uden at underrette om hvad det er De vil have betalt.

     De skylder nu Veiarbeide for 2 Aar. Dette Veiarbeide betales af de andre i Udhavnen, der siddepaa Præstegaardens Grund, med 60sk: Aaret. De har i Qvitteringsbogen notered 48sk:, men for 48sk: veed jeg ingen Duelig Karl at faa til en dags Veiarbeide paa den til Tid af Aaret som det skal udføres. Da jeg i stedste afviste samme paalagde Drengen at leie en Mand med til Veiarbeide i 5 - 6 Dage, kom han med den Beskeed, at Ingen Mand at faa under 72sk: Dagen; thi det kunde detjene ved Haandsaugskuur og for mindre Betaling måtte De heller ikke forrette Veiarbeide. -
     Gunder i Krogen kunde vel for en av sine halvvoxne sønner lade sig nøie med 48sk dagen, men slike Karle er man ikke tjent med.
Veiarbeidet kan saaledes ikke betales med mindre en 60sk: for Aaret, og siden
De nu vil betale saa er det bedst for os begge, at alt betales paa engang, og at De dertil sender de manglende Penge, saa er der ikke mere Bryderi med den Ting. -
Det er for ubetydeligt til at man gjentagene Gange skal have med det at bestille.
Søgne 6 Januar 1870.
Peder Bjørnson


"Det sies at denne saken endte med at Frederich sendte sognepresten en gullmynt og at Peder Bjørnson ble godt fornøyd med det.

Søgne Gamle Prestegård i moderne tid
Peder Bjørnson prøvde å få billig arbeidskraft til gårdsarbeide

Peder Bjørnson forlangte mer i festeavgift for to fortøyningsfester enn det som var avtalt.

Enken etter los og skipsreder Johan Nicolaisen Langefeldt (1805-1865), Marie Langefeldt, født Reymert, (1824-1908) fikk i 1868 krav fra Peder Bjørnson om å betale mer enn avtalt i festeavgift for to fortøyningsfester på Kapelløya eller Monsøya. Det vill hun ikke og skrev derfor den 16. mars 1868 følgende skarpe brev til Bjørnson:


"Herr Pastor Bjørnson!
Deres Skrivelse af den 7. dennes har jeg mottaget og erfarer deraf at Herr Pastor ikke kan gjøre noget afslag paa den Fordringen De opgav mig jeg skulde betale, men da de ikke opgiver, hvormeget Deres Forlangende er, maa jeg bede Dem opgive mig Samme.
De siger De vil have mer end De tilkommer paa Grund af at den Leie jeg betaler for Ringene er forlide, men Herr Pastoren ha jo selv afsluttet Kontrakten der om med min afdøde Mand, og De vil da vel ikke forlange mere derfor endt hvad Kontrakten indeholder.
Jeg maa saaledes bede Dem at opgive mig samdt sende mig Regning over hvad jeg pligter at betale Dem i Præsterigtigheden paa den Jordskyld jeg har i Monsøen.
Med Hensyn til Deres Forrespørgsmaal om at selge de tvende Ringe, da er dette noget som jeg aldeles ikke vil ind Lade mig paa.
Ny Hellesund, den 16. Marts 1868
Ærbødigst
Marie Langefeldt"


Skomaker Thomas i Ny-Hellesund ble kalt sogneprestens "hoffskomaker"

Thomas Johnsen Tråne (1831-1916) som bodde på bruk nr. 9 Helle på Kapelløya var så dyktig at han også ble etterspurt i den øvrige delen av Søgne. Peder Bjørnson var en av de første til å bruke Thomas etter at han i 1863 kom til Ny-Hellesund. Det var en ekstra utfordring å sy støvler og sko til Bjørnson. Han hadde nemlig én stor og én liten fot. Sko og støvler måtte derfor syes etter forskjellige mål. Skoene skulle både passe godt etter foten, og den ytre forskjellen skulle ikke være altfor iøynefallende. Thomas klarte dette så godt at han ble omtalt som sogneprestens "hoffskomaker".

Thomas følte på sin side oppgaven som en ære og omtalte Peder Bjørnson som sin gode venn og velynder. Da Bjørnson flyttet fra Søgne, ville Thomas gjerne ha et minne om ham. På auksjonen på prestegården kjøpte han derfor Bjørnsonfamiliens vugge og et praktfult hjørneskap av valbjørk. Antagelig hadde Bjørnstjerne Bjørnson ligget i vuggen.


Sogneprest Peder Bjørnsons inkassator etter losoldermann Morten Nicolaisen Langefeldts død

Etter Morten Nicolaysens død ble det Nicolay Gustav Ommundsen Langefeldt som Bjørnson søkte hjelp hos både for å få inn festeavgiften og også avgiften for ikke å møte opp til veiarbeide. Den avgiften ble også kalt Daglønnen.

Av et brev fra Nicolay Gustav Ommundsen Langefeldt til Bjørnson den 5. mai 1867 fremgår det at det fortsatt er vanskelig å få inn avgiften fra Willum Willumsen og at det ikke er helt lett for Nicolay å ha oversikt over hvem som skal betale Daglønnen og hvem som ikke skal.

"Ss. Herr Pastor Bjørnson, Søgne

Deres ærede Brev af gaards datto har jeg modtaget og den opgave de ønsker om enhver der Leier eller De der svarer leiedagen i Grundleien er ikke saa godt for mig at erindre eller underrette dem ganske nøiagtig om, men jeg skal mundtlig underrette Yderne herom saa ved de selv eller hvær for sig om de besørger en Mand til mødet eller ikke.


De her boende er tilsammen 11. Opsiddere og deraf er jeg og Frederich N. Langefeldt som besørger selv Mænd til Arbeidet. De øvrige 9. troer jeg betaler Daglønnen til Dem i Forening med Grundleien, Imidlertid skal jeg underrette Eierne av disse herom. De følgende 9. Opsiddere er, som jeg næsten er sikker paa betaler i Grundleien nemlig- Enken Anne Christine Langefeldt, Lods Laurits Reimert, Skomager Trane, Eriek Syvertsen, Lods Wilhelm Langefeldt, Willem Willemsen, Christian Andersen hvilken sidste jeg tviler paa da han forhen har mødt Personlig.

Jeg har haft meget ondt i den ene Fod siden før Paaske og er endnu ikke saa rigtig bra. Af den Grund blev jeg tilbakesat for en Brilliant fortjeneste udi Vraget om paaskedagen, det er en Gammel Forvridning som jeg har nu haft i noget over 24 Aar og undertiden mindes jeg temmelig mer eller mindre og Doctoren erklærer at ved saadanne Tider maa jeg være meget forsigtig.

Jeg har saa meg selv om Gamle Willum Willumsen, en Bøn til Dem om toldmodighed med og med Grundleien oc Offeret. Det skal nok blive betalt og jeg sagde til Willum at De i saa henseende sagde forhen til mig at naar det var Folk som vilde betale saa fikk De det nok om just ikke alltid paa bestemt Tid.
Jeg indslutter en Liden seddel til Nils Salvesen Klæpland om at møde for mig til veiarbeidet som forhen. Om De Kunne have den uleilighed at faa ham den sendt, saa er jeg fri for mit vedkommende. Denne underretning for de tækkes med denne Gang, og jeg troer ved at se efter i enhvær Mands opgave (dette ordet kan ikke leses) ved Grundleien vil de selv erfare rigtigheden af min Opgave om Den stemmer eller ei.

Med megen Agtelse tægner jeg mig som
Deres
Ærb.
Nicolay O. Langefeldt"

Etter 1865 ble det konjunkturnedgang og dårlige tider og vanskeligere å få inn festeavgiftene.

Nicolay Gustav Ommundsen Langefeldts forteller i brev til Bjørnson 19. mars 1870 om hvor dårlig økonomien er for hans tante, enken etter Willum Willumsen, Tone Gullovsdatter og også for ham selv og flere andre i Ny-Hellesund. Tone har ingen mulighet til å betale den festeavgiften hun skylder. Dersom hun kan få solgt et laksegarn kan hun betale et avdrag på gjelden, mens hun venter på svar på en søknad om pensjon. Slik lyder Nicolays beskrivelse den 19. mars 1870:


"Ss Herr Pastor Bjørnson, Søgne.

Deres ærede af 2dn og 6te dennes den 1ste med indlagte Døbeattest for Enken, som herved fremsender Dem megen Tak, den andre med Beregning for avdøde Willum Willumsen over hvad han skylder Dem som skal ordelig i Tide blive afjort. Enken har nu for tiden ingen Penge, men hun har et Laxegarn at sælge for dermed at kunne udbetale Dem og et par andre ubetydelige Gjenstande jeg tror næsten at hun muligens har en kjøber til dette. Dog ikke med bestemthed- Det kunde vel være en eller Anden liden Ting som kunde sælges, men i denne slemme tid troer jeg ikke de vilde erholde 2 af 5 spd verd, jeg er nu ikke saa gammel, men af mig og flere kan ikke mindes saadan Høst og Vinter for Hellesunds vedkommende - med hensyn til Fortjeneste, som Exempel kan jeg anføre at jeg og Wilhelm Langefeldt og Nicolay Reimert siden 10. januar har tjent hvær 1 spd 3 ort 14 skilling når man nu Regner paa at den mindste Baad maa holdes istand med Aarer etc saa er det jo at kalde ingen Ting, men vi maa haabe at det vil om en Maaneds Tid noget bedre ved FartensAabning, skjønt det seer dårlig ud med Befragtnings Affairane, hvilket har en Indflydelse baade for den ene og andre.

Jeg skal visst ikke Glemme min Debet til dem - heller ikke som jeg skrev til dem med Abraham Berge uden for samme Debet saa sandt Gud giver mig Helsen.

Tilfeldet er med mig sedvanlig Høst og Vintertid taber jeg med hensyn til Den lille Baaad jeg har, imod de nu til dags større som gjærne tager Commandoen over de smaa - men i de 6 sommer maaneder kan jeg heller have et øie med disse og i denne tid er det fornæmmeligat jeg skal tjene Lidt, og siden 10. Januar er her i det hele indkommet til Hellesund 4 Fartøier.


Gamle Tante har Lagt tilsengs siden Willums Død hos mig til nu for ca 14 dage siden har hun sidet oppe, jeg kan mærke at hun Længes nok efter afdøde, og taler om at taarde at kunne være i sine huus nogle Uger midt paa Sommeren, men det synes af Fornuftige Folks mening at være noget galt for et Menneske som lidet kan see og mindre høre, ligeledes har Ild og Varme, og andet som synes at ville medføre mere udgift til hendes underholdning og dernest at de bedste mennesker ikke kunne have tilsyn med hende som i sit huus, som nu da hun er hos mig eller Andre, men jeg tvivler om at det bliver noget af med denne hendes bestemmelse da det under alle omstændigheder ville blive umulig for mig og kone at have ordentlig Tilsyn hermed som det burde og skulle være. Jeg troede at jeg skylde have Livet uden Gamle men muligens kan det være til det bedste for mig i Andre henseende, men fra mine Børneaar af har Tante været en sted moder for mig, altsaa vil jeg stræbe saa godt jeg kan at Gjengjelde saadant, men saameget er visst hvordan det end vil gaa hende der er ei saadanne vanskeligheder med hende sommed min Moder, visst nok er her jo forskjel efter Lange 18 Aars svagelighed og Bestandig sengeliggende.

Ansøgningen skal nu indsendes og jeg troer at hun sin høie Alder etc. vil erholde 15 eller 18 spd. Aarlig og hun vil ikke mangle gode Anbefalinger ved Jig, men da Departementet ikke Experderer sadanne Anbefalinger 2 ganger om Aaret, kan svar næppe væntes før til Høsten og saa vil hun i mangel af anmeldte Salg ikke være forlegen for et Lidet Forskud Pegerfor at kunne tilfredstille Dem - inden Pastorens endlige Forflyttelse hvilket hun nu tidt og ofte studerer paa.
Sluttligen maa jeg tilføie det første der giver nogen Fortjeneste skal de Stedse være i min Erindring.
v. h.


Nicolay O. Langefeldt"

Om Nicolays tante, Tone Gullovsdatter, fikk pensjon er ikke kjent. Nicolay selv omkom fire år senere da han under boring av en engelsk koff i 1874 falt ned mellom losskøyten og koffen. Han hadde mistet sin far Ommund Nicolaisen Langefeldt (1792-1843 og sine brødre Augustinius (1821-1843) og Johan Petter (1824-1843) da de sammen i 1843 omkom med deres nye store losskøyte. Losyrket var inntil det 20 århundre etter min meningverdens farligste yrke.

Sogneprest Peder Bjørnson på sine eldre dager

I 1870 trengte Peder Bjørnson en flinkere inkassator

Informasjonen i brevet fra Nicolay Gustav Ommundsen Langefeldt i brevet 19.mars 1870 var ikke tilfredsstillende for Bjørnson. Formelt hadde han tatt avskjed som sogneprest i 1869, men han fungerte likevel til ut på høsten 1870.

Det var restanser fra 1869 både av festeavgift og Daglønn. Dessuten skulle han ha halvparten av disse avgiftene for 1870. For 1870 skulle han dessuten ha "Halve af Landskyld og Tiende tilligemed de hele offer for Aarets tvende første Høitider."

Bjørnson fant ut at å innkassere dette var en for stor jobb for Nicolay Gustav Ommundsen Langefeldt. Før han reiste fra Søgne til Christiania spurte han derfor losoldermann Johan Gjertsen Langefeldt (1821-1889) om han kunne "modtage Præsterettigheter" (Daglønn, Tiende og festeavgift) for ham i Ny-Hellesund.

Etter at Bjørnson hadde kommet til Christiania skrev han derfor den 19. desember et brev til Johan der han detaljert forklarer hva han ønsker at Johan skal gjøre og legger ved kopi av restanselisten for 1869 og en fortegnelse over hva han skal ha for 1870.


Det var Johan Gjertsen Langefeldt som fikk stillingen som losoldermann etter Morten Nicolaysen Langefeldt. Tross en god attest fra Bjørnson fikk ikke "Frederich i Havbugta" stillingen. Det fremgår av Bjørnsons brev til Johan at forholdet mellom de to ble meget godt og Bjørnson ber Johan hilse gamle venner herunder Madame Anna Oline Falck, født Olsen, som hadde vært stuepike på prestegården før hun giftet seg med Norius Falck på Falkodden på Kapelløya. Skomaker Thomas var antagelig også en av de i Ny-Hellesund som Peder Bjørnsom mintes med glede.

Losoldermann Johan Geirtsen Langefeldt

Fra Peder Bjørnson 19. desember 1870:

"Hr Lodsoldermand Langefeldt.
Gode Langefeldt! Jeg havde ikke den Fornøielse efter vort

det uventede Møde i Nærheden af H: Nielsen mere at see Dem i
Christianssand, og antagelig var vel Grunden dertil den at De
senere ikke kom til Byen medens vi vare der, saasom De ellers
vistnok vilde have holdt Ord med at se ind til os, saa vi med
det samme ogsaa kunde faaet sagt hverandre Farvel.
Vteild nævnte vort Møde var De saa god a erklære Dem beredvillig at modtage Præsterettigheter for mig i Ny Hellesund, og
denne Tjenstvillighed er det jeg herved benytter mig af, i det
jeg indsluttet eller hoslagt fremsender Afskrift af Restancerne
fra forrige Aar, og tillige Fortegnelse over hvad jeg
for indeværende Aar tilkommer i Grundleie og for Veiarbeide af
Opsidderne i Udhavnene. Heraf skal jeg, som bekjendt, have det
Halve for indeværende Aar, saavel som det Halve af Landskyld
og Tiende tilligemed det hele Offer for Aarets tvende første
Høitider. Og da der ingen saadan Overeenskomst er imellem min
Efterermand og mig, at han skal modtage det Hele og gjøre Rede mig for det Halve, saa faar Vedkommende betale Halvt til hver af os. -
Fortegnelsen er saadan indrettet, at det skyldige Beløb ved at
staaer betalt. Vil angjeldende med det samme betale hvad de ifølge Afskriften af Restancelisten, Ny Hellesund vedkommende skylde for 1869, er mig kjært. - De ville da blive udslettede af bemeldte Restanceliste inden denne sendes til Lensmanden. -
Naar De finder, at herved ikke er videre at gjøre fra deres
Side, ville De efter Forgodtbefindende sende Fortegnelsen og
hvad der er betalt enten til Pastor Christensen eller til mig. -
I ethvert Fald ønsker jeg at høre ifra dem. - Vi have, som jeg
synes, levet alt for længe paa samme Sted til at intet Ord skulde vexles, fordi Afstanden mellem os er blevet noget
længere. Jer tænker ofte paa Eder derhenne i Søgne, og I ere
fremdeles de iblandt mine Medmennesker, hvis Vee og Vel ligger
mig mest paa Hjertet. Jeg beder at hilse alle gamle Venner, hvoriblandt Madame A: Falch, at jeg agter at svare paa hendes
Skrivelse. Vi havde en særdeles slem Hidreise, og Følgen deraf
for mit Vedkommende var Sygdom og Usselhed, saa det endnu
koster mig megen Anstrængelse at skrive nogle Ord om Dagen. -
Her har været megen Røre i den politiske Verden, i det Stangs
Regimente er blevet demaskeret af Dagbladet. - Du levende Gud,
hvor der af en daarlig Regjering ødsles med Penge til liden
eller ingen Nytte, og hvor det Ene med det Andet stilles paa
en daarlig og forkjert Fod! - Apropos, I burde holde Dagbladet,
der egentlig er Storthings Majoritetens Ordgan, og bleve stiftet efter Tilskyndelse af Sverdrup, Ueland o: fl fl. -
Morgenbladet er blot Regjeringsorgan, og deraf bliver man ikke
klog paa Manglerne eller hvad der bør gjøres. - Det hører da
med til dets Opgave at tilsmudse en eller anden Personlighed,
som ikke staaer vel anskreven paa høiere Steder, eller der
ikke behager Koteriet. Aftenbladet bevæger sig kun paa de
almindelige Meninger uden at give dem nogen god Retning og det
eneste Blad, som lader Ryggen til hvor det gjelder; er Dagbladet.
- Men nok herom for denne Gang. - Modtag mit Ønske om en
behagelig Juul for Dem og Deres hvoriblandt navnlig deres
huuslige og brave Hustru, og værer Alle venlig hilsede fra
Deres
P. Bjørnson
Christiania,
Theatergaden
No 7 den 19 Decbr
1870"




Som det fremgår av brevet var Bjørnson syk da ha skrev det. Utover våren 1871 ble han dårligere og 25. august 1871 døde han.

************
Edvard Hoem skriver at Bjørnson ikke kom riktig inn på søgningene. Og det er nok riktig. Kirkestriden, hans skarpe prekener og ikke minst hans inkassovirksomhet når det gjaldt tiende, festeavgift, og Daglønn bidro til dette.
Bjørnson hadde for vane å ta seg en røyk i sakristiet etter prekenen. Dette syntes folk var upassende og klaget til biskop Jacob von der Lippe. Da biskopen kom for å irettesette Bjørnson, så Bjørnson hånlig på biskopen og sa: "Noe saa smaatt Eders Høiærverdighed. Noe saa smaatt", og så røykte han videre.


Jan G. Langfeldt 15.2.2021




Kilder:
Edvard Hoem: Faderen - Peder Bjørnson forsvarer seg, 2007.
Lauritz Repstad og Olav Gautestad: Søgne Menighetsråd 1974.
Sigurd Engelstad: Sogneprest Peder Bjørnson, Norsk Slektshistorisk Tidsskrift, bind XX 1966.
Brev fra Peder Bjørnson til lensmann S.A. Eeg: Søgne Prestearkiv 1854, CVII mappe 1/3, SAK.
Vei - roteinndeling 1854 - 1872: Søgne Lensmannskaps protokoll 83, SAK.
Festekontrakt for Thomine Langefeldt: Prestearkivet, Søgne 1856, pakkesak CVIII, St., SAK
Brev fra losoldermann Morten Langefeldt til Peder Bjørnson 18. februar 1862: Søgne prestearkiv 1862 . CVII mappe 1/3, SAK.
Omtaler ved Morten Nicolaysens Langefeldts død: Christiansands Stiftsavis og Adresse-Kontors Efterretninger i tiden 2. 24. og 30. august, 6. og 20. september og 4. og 8. oktober 1862.
Festekontrakt for Nicolai Gustav Langefeldt: Prestearkivet, Søgne 1863, pakkesak CVIII, SAK.
Attest til "Frederich i Havbugta" 29/7 1862: Original nr 37 i Ferdinand Langfeldts etterlatt arkiv.
Brev fra Johan Gustav Ommundsen Langefeldt til Peder Bjørnson 5/5 1867:
Nasjonalbiblioteket, brevsamling Peder Bjørnson nr. 225.
Brev fra Marie Langefeldt til Peder Bjørnson 16. mars 1868: Nasjonal-biblioteket, brevsamling Peder Bjørnson nr. 225.
Brev av 6. januar 1870 fra Bjørnson til "Frederich i Havbugta": Nasjonal-biblioteket, brevsamling Peder Bjørnson nr. 225.
Brev fra Johan Gustav Ommundsen Langefeldt til Peder Bjørnson 19. mars 1970: Nasjonalbiblioteket, brevsamling Peder Bjørnson nr. 225.
Brev av 19. desember 1870 fra Bjørnson til losoldermann Johan Geirtsen Langefeldt: jnr. 941/1959. Dep. 336, SAK.
Bjørnsons vugge, artikkel i Fædrelandsvennen 31. mars 1939 skrevet av H.T.Jan G. Langfeldt 31.mars 2016"Hr Lodsoldermand Langefeldt.Gode Langefeldt! Jeg havde ikke den Fornøielse efter vort
Til slutt et eksempel på at også i Søgne skapte Peder Bjørnson konflikter som han kunne ha unngått: