KAPITTEL 18 

RADIOINTERVJU FRA 1935 OM 

NY-HELLESUND I "GAMLE DAGER" -

Skipsreder Ferdinand Langfeldt (1878-1950) og skipper "Lyna" Nicolay Langfeldt (1851-1937) i radiointervju med den kjente NRK-journalisten Julius Hougen (1906-1993) i 1935

De satt i Vilhelm Krags "Skriverstue" i Havbugta og fortalte om Ny-Hellesund 

i eldre og nyere tid.

Innledning

I Norsk Sjøfartsmuseum har jeg funnet en avskrift av et radiointervju som ble spilt inn på en grammofonplate som ble arkivert i NRK i Oslo. Grammofonplaten kan idag ikke gjenfinnes. Det var major Gunnar Isachsen leder for Norsk Sjøfartsmuseum som ba Ferdinand Langfeldt om å medvirke til at han fikk en avskrift av intervjuet - se vedlegg 1. Avskriften er gjennomgått av Ferdinand Langfeldt som har korrigert og supplert den.
Intervjuet bringer lite nytt om Ny-Hellesund, men er interessant fordi Ferdinand og "Lyna" Nicolay Langfeldt var blant de som best kjente Ny-Hellesund for 85 år siden, og fordi Julius Hougen gjennom sine spørsmål får berørt sider som har vært vesentlig for utviklingen i dette øysamfunnet.
Jeg har valgt i min egen avskrift å beholde den rettskrivning som ble brukt i avskriften som i 1935 ble gjort i NRK.

     Intervjuet ble forhåndsomtalt i NRKs programblad Hallo-Hallo nr. 34 med bilde av Amaldus Nielses maleri "Morgen ved Ny-Hellesund" (1885; Nasjonalgalleriet) og av "Lyna" Nicolay Langfeldt sittende på verandaen til Vilhelm Krags "Skriverstue" . Det ble sendt på riksprogrammet tirsdag 27/8 1935 kl. 18.00 og tittelen på programmet var:

"Fra Kristiansand: Mikrofonbesøk i Ny-Hellesund"

Det er skipsreder Ferdinand Langfeldt som innleder:

Ny-Hellesund består som dere ser av 3 små øer: Helleøen - egentlig er det 2 øer, Østre- og Vestre Helleøen - Kapelløen og Monsøen. Derhos er det en liten holme som heter Renneholmen og en ø litt vestenfor som heter Skarpøen. Imellom disse øer ligger sundet Hellesundet. Det er fra gammel tid bekjent og omtales allerede i sagaen. 1.

Den kjente Undalsprest Peder Claussøn Friis sier blandt andet i sin Norges-beskrivelse: "En mil vestenom Flekkerøy ligger den skibshavn Helliesund bekjendt for sin Beleiligheds skyld. Her findes de tvende største stenvarder som i Norge er og sies at Sankt Olof Haraldssen haver ladet dennem bygge." 2.

     Disse stenvarder er et av de ypperste sjømerker i Norge. De er opmuret av sten og er for tiden hvitmalte. Det blev de forresten i 1796 3.

 ifølge ordre fra det danske admiralitet. Norge var som bekjent da forenet med Danmark. Jeg har sett en skrivelse fra admiralitetet til den daværende losoldermann i Ny-Hellesund, som het Nicolay Olsen Langefeldt (1751-1802), hvori det meddeles at disse varder i 1796 skulde hvitmales, for at de bedre skulde adskille sig fra den grå klippe. Det sies samtidig at mellem begge varder i den hårde klippe er uthugget et kompass, et rettvisende kompass. 4.

    Det står der fremdeles. På toppen av hver av vardene er en 12-fot stake, og vardene er således plasert at de aldri fra sjøen kan sees overett før man er like inne mellem skjærene.
Dette sjømerke bidrog meget til at havnen ble besøkt av skib, men skibene var jo ikke store dengang da det var sjalker, koffer, brigger og enkelte små barkskib. Derfor er havnen full av fortøiningsringer. Disse fortøiningsringer fikk innbyggerne her i Hellesund, de skibsførerne som da var her, anledning til å sette ned og ta inntektene av, og den inntekten de fikk av det skulde være skattefri for å opmuntre dem til å sette ned flest mulig. 5.

    Hellesund blev jo i de år anløpet af masse skib. Jeg har sett en statistikk fra 1796-1820. Da var her gjennemsnittlig 250 skibsanløp pr. år i Ny-Hellesund - krigsaarene undtaget. I krigsaarene var kanonbaadene stationered i Hellesund. Det var jo her ude den engelske orologsbrig blev erobret, 6.

 og herfra var det grev Herman Wedel Jarlsberg stak over til Danmark. 7.

     Ny-Hellesund signalstation var jo et meget vigtig punkt.

Det var jo en veldig trafikk. Dessuten var det en hel del hummertrafikk, små fiskevaser som kom hertil fra Harwich og Ostende og hentet hummer. Leopold von Buch som reiste omkring her, sier i sin reise "Durch Norwegen und Lapland" 8.

 som utkom i Berlin i 1810, at Hellesund må være hummerens paradis. 9. 

      Der gikk som sagt ladning på ladning med hummer fra Hellesund. Det var 2 engelskmenn som drev forretningen. De bodde i Døbla i Hellesund. Den ene het Howard, først George Howard senior (1792-1847) og så en yngre slektning - en nevø av ham - James Howard, og efterpå en som het Stephen Russel. Hele forretningen gikk overende i 1857, og siden blev den drevet av losoldermann Morten Langefeldt og efter ham igjen av Johan Langefeldt. Nu drives den fremdeles av fiskerne selv. 10.

Julius Hougen: 

Vil De fortelle oss om det sagn som knytter sig til Olafssundet?

Ferdinand Langfeldt:

Ja - det fortelles at kongen var forfulgt av sine fiender og så visste han (1878-1950) formodentlig at der her var et smalt sund å søke inn i, som lå nokså lurt til. Og for dem som forfulgte, så det ut som om han seilte på land. Så sier sagaen. 11. 

at fjellet åpnet sig, og kongen slapp inn for det fortoner sig sån, når man seiler på sjøen, som om det er helt fjell. Men når man så kommer inn, så er der en åpning, og så er der et smalt sund! - Kongen ble så glad for denne vidunderlige frelse at han lot bygge et kapell der. Og derfor har øen den dag i dag navn av "Kapell-øen". Og det skjær som ligger utenfor, kalles den dag idag for "Kapell-skjæret". Og det blev sagt at det var for å finne dette sted igjen at han lot bygge disse 2 varder. - Og sundet kalles, efter "Olaf den hellige" for "Olafs-sundet" den dag idag. Og hans billede står i fjellveggen.

Julius Hougen: 

Ja, jeg vilde gjerne De skulde fortelle om det billedet.

Ferdinand Langfeldt:

Ja - det er ikke noe større å si om det, annet enn at det står der. Det kan dere se selv.

Nicolay Langfeldt: 

Ja det er gjort av naturen, skjønner dere. Det er`ke noe som er gjort av menneskehender.

Julius Hougen: Det er jo meget stort, er det ikke det?

Nicolay Langfeldt: Jo det er 6 fot i høiden.

Julius Hougen: Og det står altså oppe på fjellveggen?

Nicolay Langfeldt: Ja - Det ligner forresten Oscar den 2den.

Julius Hougen: Jaså? Skal vi kalle det "Slektslikhet"?

Nicolay Langfeldt:
Ja - der er der sån slektslikhet - at det er Oscar den 2den. Det er sikkert det.

Julius Hougen: Jaså - ja det var jo besynderlig - Dette kapellet som Olaf den hellige bygget der oppe, skibsreder, er der noe igjen av det?

Ferdinand Langfeldt:
Det kapellet beskriver amtmann Holm. Da sier han i sin beskrivelse at det var nokså forfallendt. Det var omkring 1800. Kort tid deretter ble kapellet nedrevet og der blev bygget op en sjøebod af det her. 13. 

Den sjøboden står den dag idag i Hellesund. Og på bjelkene står der stjerner, sol og måne og bibelsteder og møe annet rart -- Altertavlen i det kapellet brukte en gammel skomaker her, Kristian Andreassen (Kristian på Odden) het han, han sa der var sån god ved i det, så han brukte det til skoplugger. Det var så lett å skjære.

Julius Hougen: Det var da en bedrøvelig anvendelse av en altertavle.

Ferdinand Langfeldt:
Ja - det var jo nokså forsmedelig - Og døpefatet blev brukt til syltekjele hos losoldermann Johan Langefeldt i Ny-Hellesund. Det fikk jeg for noen år siden rede på og fikk det inn på Søgne Fornsamlag. Der er det nu. Det er et pent messingfat, med ornamenter rundt kantene. Krusifikset - det kom til losoldermann Langfeldt på Flekkerø, efter i mange år å ha vært på gjestgivergården her. En antikvitetssamler fra Oslo hadde så stor interesse for det at han fikk det. 14. 

- Vi har forsøkt å oppsport det for å få fatt i det. Men vi har ikke kunnet få oppsporet det.For i Søgne kirke hører det jo hjemme. Der burde det være.
Det billedet som har vært festet til altertavlen, "Kristus på korset", det er nu i privat eie. 15. Men det bør jo også en gang komme tilbake til kirken.
Forøvrig så jeg at en av dørene er i et hus herute, på Solskiveodden. Og forskjellige ting er nok rundt omkring i havnen her uten at jeg nærmere kan angi hvor de enkelte ting er, og hvad de brukes til.

Julius Hougen: 

Det ser ut som om dere har vært flinke til å anvende surrogater herute. Jeg har lagt merke til at til dampskibsbrygge brukes det en gammel skute.

Ferdinand Langfeldt:
Ganske riktig. Det var "Maria Berner" fra Stavanger, Søren Berners Hjerteskude opkalt efter hans frue. Det var en gammel Rio-farer og den var saa fin at den kunde hænge i kirken sagde man.
Julius Hougen: 

Den ser ikke imponerende ut nå, syns jeg, men det var jo ikke heller å vente.

Ferdinand Langfeldt: 

 Det var en av Stavangers flotteste skuter i sin tid.

Julius Hougen:

Ja - jeg tror så gjerne det - - . Selve det kapellet som Olaf den Hellige skal ha bygget er er der noe igjen på byggeplassen der?

Ferdinand Langfeldt:
Der står endel av muren. 16.

 Og man kan godt se merker efter gravene. Min bestefar Fredrik N. Langefeldt (1815-1903) fortalte at engang forliste der en hollender ved Kabeløen her. Capteinen som hed Lantermann, blev begravet her på Kapellkirkegarden i Hellesund og på hans grav ble det sat op et jernkors.

Jeg har også hørt - ja det har forresten Nicolay Langfeldt fortalt, at siden var der to vestlendinger som blev kullosforgiftet. Det var omkring 1850. De blev begravet på Kapellkirkegaarden der - Hvor man i de dage pleiede at begrave Strandvaskere som ilandrevne lig af sjøfolk kaldtes naar de var ukjendte.

Nicolay Langfeldt: 

 I 1854 var det.

Ferdinand Langfeldt: 

Omkring 1860 solgte så presten Bjørnson den parcellen av Kapelløen til frøknene Falck som dengang eide "Det Kgl. Privelegerede Gjestgiveri". Da blev kirkegaardsservituttet avlest, og de gjorde det om til en potetaker.

Julius Hougen: 

Ja - da var det nok best å få det avlest først. Det er naturligvis ikke mulig i et så kort mikrofonbesøk å få med alt det vi gjerne vilde, av historier herutefra. - Men dette "Det Kgl. Privelegerede Gjestgiveri" er jo noe som straks faller i øinene på den som kommer reisende gjennem Ny-Hellesund. Det ligger jo der en herlig gammel Sørlands-bygning helt nede ved sin bryggen. Og over hoveddøren står det et skilt, hvorpå det står malt: "Det Kgl. Privelegerede Gjestgiveri".

Nicolay Langfeldt:
Ja - det er ikke det oprindelige skiltet. Det blev revet vekk for ca. 50 år
siden. Men hvem det var som gjorde det blev aldri bekjent. Det var er svært langt skilt, med forgylte bokstaver.

Julius Hougen: 

Men jeg går ut fra herr skibsreder, at dette "Det Kgl. Privelegerede Gjestgiveri" naturligvis har sin historie?

Ferdinand Langfeldt:
Ja. Det er et av de største og smukkeste hus som har vært her. Men nu er det, som dere ser, temmelig vandalisert ved en tilbygning i vest

Julius Hougen: Ja dessverre, jeg har sett det.

Ferdinand Langfeldt:

Det huset er opført i 1660, av en som het Rasmus Finn Falck, som kom hertil fra Holland. 17. (Dendrokronologiske prøver viser imidlertid at tømmeret er fra 1727. Huset er derfor bygd omkring 1730) Og det fortaltes at han ikke vilde bli svensk, og at han da kom hertil (det var en velstandsmann) og bygget sig et stort hus. - Den østre del er den eldste av det. På østsiden var også en tilbygning som nu er revet ned. Den blev kalt for saltboden. I den tilbygning var der også fjøs. Og der var plass til 2-3 kjør. Og så var der lenger øst en stor bod. Og i den vestre del, som nu er nedrevet, var der billiard og billiardstue, og ovenpå var der en hel masse gjesteværelser. Billiardstuen var kun for kapteinene. Styrmennene måtte holde til i en anden stue. Der var stor rangsforskjell hos jomfruene Falck på Det Kgl. Privelegerede og rangen passet man på å overholde.
Det var i det hele tatt et veldig godt utstyrt hus. Jeg har sett en inventarfortegnelse fra huset helt fra 1780-årene. Og det var ganske bemerkelsesverdig hvor godt det var utstyrt, det huset.
En hel del av det inventaret fins fremdeles spredt omkring. Smukke Rococo-møbler og alt som tyder på velstand. Der var hollandsk brandmurer - flisebrandmurer - med billeder. Og vakre værelser er der i det huset. 18

Julius Hougen: 

Det heter jo "Det Kongelige Privelegerede Gjestgiveri". Jeg har latt mig fortelle at kongen skal ha vært der. Var det ikke Kristian IV tro?

Ferdinand Langfeldt: 

Nei - det var Fredrik V. 19.

Men det var ikke det gjestgiveriet. - Det første gjestgiveri som jeg kjenner til i Ny-Hellesund lå på Solskiveodden. Det lå i et stort hus, som nu er bortflyttet, den ene halvdel til Mandal, og den andre halvdel til Stølen. 20. 

Den første gjestgiver i Hellesund som jeg vet om, het Maurits Beck. Han måtte i 1698 på grunn av alderdomssvakhet, overdra det til Johan Langefeldt. 21., 

som da var gjestgiver i Stjernesund, og han fikk kongens bevilling til å flyttet til Ny-Hellesund og drive gjestgiver der. Hans kone het Kirsten Hansdatter Holst. Han var født i Hamburg i april 1660 og døde i 1721. Han blev begravet mellem 4. søndag i advent og Juledagen 1721 ved Søgne Kirke. 22. 

Hans eldste søn het Nicolay Langefeldt, og han var gift (1710) i Kielland-slekten, med Susanne Olsdatter Kielland (1690- 1765). Han var skibsreder og var en rik og formående mann her. Og han ydet mange gaver til Søgne kirkes utvidelse og forskjønnelse.
Så han fikk rettmessig begravelsesplass (1742) i den under Søgne kirke
murede begravelseskjeller, som varig æresminde for de store donasjoner
han hadde gitt til Søgne kirke. - Som der står i dokumenet - til "Herrens
ære og menighetens nytte". Og der hviler han og hans kone. Og på kistene står det mange karakteristiske inskripsjoner. På hans kones - hun blev 76 år gammel, og der var vist en forferdelig høi alder den gangen - for der står på platen til kisten hennes:   

     "Av alder stor, for denne jord, til Zions hjem jeg vandret. Det

siste år med møie stor, til glede nu forandret. Farvel enhver som har mig kjær.
Kom efter mig til gleden i himmelsal, hvor vi da skal - Halleluja utkvede" . 23.
Hun var nemlig blind det siste året.
      Efter hende kom gjestgiveriet til Falckene. Da blev Gunnar Rasmussen Falck, (1700-1782), som da var losoldermann i Hellesund (han var den første losoldermann i Hellesund) - han blev gift med hennes datter Marie Langfeldt (1734-1792). 24. - Til hvem han havde været fadder ved hendes daab i Søgne Kirke - Hun var hans 3die hustru. Og da var formodentlig velstanden blitt så stor deroppe at de ikke vilde ha noe med gjestgiveriet å gjøre. Og så fikk datteren det.
Men disse kongelige privelegiene skriver sig fra 1698. 25. 

Og det privelegiet har jeg. - Og da hadde de, ikke som rett men som plikt, å holde den reisende mann med øl og vin og andre bekvemmeligheter til rimelig Pris, som det heder i Privelegiet. - Og det i rikelig mål. Hvor dere ser dere om i Hellesund så vidner det om gammel velstand. Store pene huser. Det viser også god smak hos disse skippere som har bygget dem. - Som eksempel på hvordan det var, kan jeg fortelle at jeg nylig fant et dokument - det var et brev fra Kong Fredrik den V fra 1751. 26. 

hvori han tillater senere losoldermann Ole Langfeldt 1724-1781), hans bror Giert Langfeldt (1727-1789) og hans svoger Marcus Reimert (1716-1762) å bli boende i Ny-Hellesund i de huser de hadde arvet efter denne Nicolay Langefeldt deres far og svigerfar som jeg nettop omtalte. Men de måtte forplikte sig til ikke å drive noe handel derute. Loven var nemlig så dengang - og Kristiansands privelegier var så - at alle som hadde borgerskap til byen, skulde flytte til byen. Men disse sa til kongen at så store, fine og kostbare hus som de hadde, kunde de ikke uten stort tap for sig, realisere. Og kongen tillot dem da å bo derute, mot at de ikke utførte annet med sine egne skib enn hummer. Og når de skulde ha fragt, måtte de henvende sig til kjøbmennene i Kristiansand.

Julius Hougen: 

For å gjøre et sprang fra denne noe eldre historie til den noe nyere historie, så kunde det være morsomt å spørre Dem, Nicolay Langfeldt, om Ny- Hellesund har forandret sig meget i de siste 85 år, som jo er Deres tid herute?

Nicolay Langfeldt: Nei, jeg kan igrunnen ikke si det. Iallfall er jo fjellene akkurat de samme. Og folkene - ja de er for en stor del flyttet ut, og endel har jo vandret for godt.

Julius Hougen: 

Hvad lever folk av herute nå? Hva er det de arbeider med? Sjøen?

Nicolay Langfeldt: Ja - det er sjøen. Og så er det litegrann jordbruk. Her er nå 8 - 14 kuer. - Og noen lever bare av det. Der er jo de på "Myra". De lever bare av det. -
Men ellers er det sjøfolk og fiskere de som er igjen som det har vært hele tiden. Av gamle folk er her bare en 5-6 stykker igjen. Ellers er de forsvunnet efterhvert og det ser ut til at det skal holde på med det. Men med hensyn til reisende og turister, så tror jeg nok at det har øket på adskillig.

Julius Hougen: 

Ja - det har vel det.

Nicolay Langfeldt:

 Ja - det kan vi takke Vilhelm Krag for. For det første kom der jo mange som han kjente, på besøk. Og den ene trekker den andre med sig. Nå nu er nesten hver krybbe optatt i hele havnen.

Julius Hougen: 

Hvordan var det med disse losene. De hadde altså op til 30 stykker før i tiden. Hvordan er det nu?

Nicolay Langfeldt:

 Ja der er 2 nå.

Julius Hougen: 

Ja, men hvordan i all verdens rike kunde dere ha 30 loser? Det var skrekkelig mange? De arbeidet vel ikke alle som loser?

Nicolay Langfeldt:

 Ja - når der kunde komme en 30-40 skuter på en dag? Det kunde treffe -- --

Julius Hougen: Det var da svært. Men de var vel ikke i almindelig i sving alle disse 30 losene?
Nicolay Langfeldt: Nei, de var jo ikke hjemme alle, det var de jo ikke. Men jeg husker godt at jeg talte bøkene, alle losbøkene. Og det var kolossalt. Og de hadde sine losbøker, enten de loste eller ikke, enten de nå var til sjøs og hadde permisjon eller - - . Så var de jo under kontroll allikevel, hvor de var henne.

Ferdinand Langfeldt: 

Ja - loseriet i Ny-Hellesund var nokså morsomt. Oldermannen var jo i familie med alle losene, så og si, og overlosen var formodenlig også inneforstått med dette her. - Omtrent alle skippere og styrmenn av familier som jeg kjenner i Ny-Hellesund var reserveloser. Det blev de i 19-20-års- alderen. Så tok de permisjon fra lostjenesten, og for i utenriksfart, op til 30- 40 år nesten alle som skipsførere i langfart.

Julius Hougen:

 Med permisjon hele tiden?

Ferdinand Langfeldt: 

Med permisjon hele tiden. Og når de var hjemme på ferie så loste de. Og så tok de boken som de lagde igen med det samme de kom hjem. Fikk så fornyet permisjon. Og da opnådde de å få pensjon, når de blev så gamle at de ikke kunde seile lenger. Morten Reymert (1820-1911) hadde således permisjon som skipper i ca 35 år. Han blev reservelos i 1848 og fast los i 1885 og var i mellemtiden først styrmann på bark Saga, derefter førte han bark Lector Schweigaard, brig Apollo og bark Alfred Gibbs.

Julius Hougen: 

Det var da en grei ordning.

Ferdinand Langfeldt: 

Ja det var greit.

Nicolay Langfeldt: 

Du kan si det. Men de fikk jo ingen pensjon. Den første som fikk pensjon var Christian Reymert (1815-1905). Han fikk 150 kr. - Han blev aldri annet enn reservelos han.

 Og Knud i Ramshola (Knud Pedersen f. 1828)

Ferdinand Langfeldt: 

Som kjent var der ikke dengang bare faste loser. Der var reserveloser. Reservelosene var berettiget til pensjon. Men de konstituerede, de kunne bli avskjediget nårsomhelst. Men av nåde og barmhjertigehet, så fikk de altså 150 kr. i pensjon, de 2 som var så gamle at de ikke bli faste loser. De andre, de blev faste loser, da den nye ordningen kom. -
Der var 11 loser her i 90-årene. Og det var nesten 5 for mange.

Julius Hougen: 

Ja - det var jo rimelig. Nå klarer dere det med 2.

Nicolay Langfeldt: Ja.

Julius Hougen: Aassen er det med sommergjester, Nicolay Langefeldt? Er der møe innflyttere herute?

Nicolay Langfeldt:

Jaha. Der kommer nye stadig vekk. Og de gamle - det kommer mange av dem også. Bankdirektør Nicolay Rygg i Norges Bank - han bodde her ett år en hel måned omtrent med sin frue. Det var i 1929.
Og flere andre, og deriblant disse diktere og malere. Amaldus Nielsen har jo bodd her flere ganger.

Julius Hougen: 

Vilhelm Krag, på hvis eiendom vi nu sitter, han var jo en av Deres nærmeste venner herute? er det ikke så?

Nicolay Langfeldt:

 Joho. Vi var jo kjent i en 35 år, før han døde.

Julius Hougen:

 Og han besøkte Dem ofte hva?

Nicolay Langfeldt: Ja hvert eneste år, undtagen på det siste. Ellers var det hvert eneste år 2 - 3 ganger. Han skrev Kristiansands Bankhistorie hos mig, blandt annet. Det holdt han på med i 4 måneder.

Julius Hougen: 

Ja, - han har vel skrevet adskillig både til og om Dem, såvidt jeg skjønner? Denne visen: "Du stolte gamle støver, du Nico-Nicolay", har ikke det noe med Dem å gjøre?

Nicolay Langfeldt:

 Joda. Den turde han ikke vise mig før et år efter.

Julius Hougen: Jaså da. - Men da fikk De den?

Nicolay Langfeldt: 

Ja. Jeg har den jo på trykk i hans samlinger.

Julius Hougen: Og de aller nyeste sommergjestene da? Disse som går omkring med nesten ingenting eller en aldri så liten anelse av en badedrakt? Aassen liker De dette?

Nicolay Langfeldt:

 Aa - jeg vet ikke - Det er jo moden og tidens ånd, så der er ikke noe å si på det. Jeg er jo vant til å følge med tiden, så de kan godt få lov til å gå av mig, bare de har noe på sig iallfall.

Julius Hougen: 

Men det forlanger De altså?

Nicolay Langfeldt: 

Jeg forlanger noe, ja. - Men Krag var ikke opsatt på det heller. Han var meget imot det.

Julius Hougen: 

Så - han likte ikke dette?

Nicolay Langfeldt: Nei.

Julius Hougen: 

Neinei - jeg kan jo godt forstå at dere som har bodd herute nesten all deres tid, gjerne vil bevare dette deilige stedet akkurat som det har vært bestandig. Men noen særlige forandringer er jo ikke skjedd i så måte da. -

Nicolay Langfeldt: 

Nei - en kan ikke si det.

Julius Hougen: 

Men funkis da?

Nicolay Langfeldt: 

Nei. Jeg vil ha noe funkis nei. -

Julius Hougen: 

Nei-nei. Vi får slutte med det. Jeg vil takke de 2 herrer for at de har vært så elskverdige å ta imot mikrofonen og mig idag. Takk for det.

Og på vegne av lytterne, og da særlig på vegen av de lytterne som har hatt anledning til å besøke dette vidunderlige stedet Ny-Hellesund, vil jeg få lov til å slutte mig til Nicolay Langfeldt: "La oss undgå å få funkisen hernede. Her passer ikke den. La oss bevare den gamle gode Sørlands-stilen. La arkitektene komme hit og kikke på f.eks. "Det Kgl. Privelegerede Gjestgiveri" eller, og slett ikke minst, Vilhelm Krags vidunderlige eiendom her i "Havbugta", så skal de få se hvad det er for slags arkitektur vi skal ha hernede. Jeg vil på vegne av lytterne ønske Dem, Nicolay Langefeldt, at De skal få slippe funkisen.

Noter:

1. Det vi finner om Hellesund i de norske kongesagaer finner vi 2 steder i "Sverres saga" skrevet av kong Sverre Sigurdsson (1150-1202) og en gang i "Sagaen om baglere og birkebeiner".
     I "Sverres Saga" finner vi navnet Hellesund nevnt følgende steder:
På side 201 i Norges Kongesagaer, Gyldendal 1979 bind 3 står det: "Kongen forlot Tønsberg og aktet seg til Bergen. Han hadde god bør da han reiste fra byen ... Kongen seilte nord gjennom Hellesund(Helgasund), der han fikk høre at Sigurd Jarlson hadde seilt forbi dem på veg nordfra."
     På side 202 i ovennevnte bok: "Om høsten da kongen hadde forlatt hæren sin i Hellesund, (Helgasund) seilte de andre med storskipene rakt nord til Bergen og derfra videre til Trondheimen. Der kom de i kamp med baglerne 3 dager før Andreasmessedag (27. november 1197).
     I "Sagaen om baglere og birkebeiner" finner vi på side 317 i ovennevnte bok:
"En stund etterpå gjorde baglerne seg i stand til å dra østfra (fra Tønsberg) med skutehæren og hadde 35 skuter ... De for nordover og kom til Hellesund (Helgasund). Da kom det et varsel nordfra og det ble sagt dem at birkebeienrne hadde seilt forbi Jæren og likeså forbi Lista...".
     I en eldre utgave av samme verk står det: "Da de kom til Helgesund (Helgasund). fik de spørge, at Birkebeinernes flaade allerede var seilet forbi Jæderen og Lister. Nikolaus vilde da straks vende tilbake til Tønsberg, men Orm satte seg imod dette. De lå da hele dagen i Helgesundshavnen (Helgasund Hafn), og først om aftenen fik Nicolaus sat sin vilje igjennom"

2. Korrekt sitat fra Peder Claussøn Friis bok fra 1613 er: " Ret ut for Søgnedal 1/2 Miel fra landet, i mellem Øerne, ligger den Hafn Heliesund, en Miel vester for Flekkerøe, hvilken Hafn oc er saare berømt for sin Beleylighed Skyld, derhos paa den søndre side ere opmurede 2de største Stenvaarder som i Norrige Findis oc er huer af samme Varder neden ved 12 Alen høie oc det sigis at St. Oluff Haraldssøn hafuer ladet dennem bygge; derhos staar oc en Compas indhuggen i den haarde Klippe".

3. Riktig år er 1797. Dette dokumentet er bekjentgjørelsen fra "Søe-Kaarte-Archivet København af 17de Maji 1797" som lyder som følger:
"Efter at Kongelig Admiralitets og Commisariats-Collegii Ordre bekjendtgjøres til Efteretning for de Søefarende at efter højbemeldte Collegii Foranstaltning blive de tvende ved Ny-Hellesund paa den Norske Kyst staaende Varder, hvilke hidintil alleneste have været opsatte af Klippesten, og derfor er mørke eller af samme Farve som Landet, hvorfore de ikke saa meget udmærkede sig, ere nu istandsatte, og tilligemed skulde males hvide, hvilken Hvidmaling skal skee næstkommende 1ste Juni. Disse Varder ere 46 Fod i Omkreds forneden, 34 Fod foroven, og 15 til 16 Fod høie, med en 10 Fods Stage i Midten, hvorved altsaa dette paalidelige Landekjendingsmærke vil blive sigtbart paa en temmelig Afstand fra Landet. Disse Varder ere saaledes placerede, at de aldrig fra Søen kan sees overet, førend man er saa nær under Landet, at man er inde imellem skiærene".

4. Dette står i ovennevnte pkt. 1 i sitatet fra Peder Claussøn Friis og ikke i bekjent- gjørelsen fra Søe-Kaarte-Archivet.

5. Privelegiebrev ble utstedt til de enkelte med henvisning til "Kongelig allernaadigst Forordning af Dato 16. Septr. 1735 ved Havnenes og Ringenes Tilstand aarligen foretagne Eftersyns-Forretning"

6. Den 19/6 1808 tok den dansk/norske orlogsbriggen "Lougen" sammen med kanonbåtene den engelsk orlogsbriggen "Seagull". Dette skjedde på strekningen Mågeskjær - Lyngholmen som ligger øst for Ny-Hellesund utenfor Langensbygda. "Lougen" hadde 18 punds kanoner og en besetning på nær 100 mann

7. Grev Herman Wedel Jarlsberg som var formann i Provideringskommisjonen i 1807, reiste fra Ny-Hellesund til Jylland i slutten av august 1808 for å ha drøftelser i Provideringskommisjonen. Hensikten med møte var å sikre korntilførselen til Norge under ufredsårene 1807-1814.

8. Korrekt tittel er: "Reise durch Norwegen und Lappland".

9. Jostein Andreassens oversettelse i Agder Historielags årsskrift nr. 68 av disse setninger er: "Vi lever på fisk og hummer. For denne kysten viser seg å være hummerens paradis. Den lever her i uendelig antall, og fangst av denne er en ikke ubetydelig inntekskilde for innbyggerne i Hellesund"

                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                              
10. Georg Howard var hummer- og fiskehandler fra Missili nær Harwich på Englands østkyst. Av losprotokollene fremgår det at Howard var i Ny-Hellesund første gang i 1820. Han kjøpte i 1928 bruk nr. 8 Døbla på Monsøya. Firmaet Messrs. James Howard & Co. startet antagelig hummereksporten fra Ny-Hellesund i begynnelsen av 1820-årene og drev den til 1854 da det siste anløpet av en hummerslup fra Howard i Ny-Hellesund er funnet registrert. James Howard var kompanjong og bror til George. James Howard ledet firmaet i England. George  er også er å finne som kaptein noen ganger på hummerskipene. Reinhard og Co. og Messrs. James Howard & Co. samarbeidet om hummereksporten. Firmaet Messrs. James Howard & Co bygget seg stort opp med bygninger og skuter. Georg Howard ble meget velhavende og var godt likt. Firmaet hadde flere fra Ny-Hellesund i arbeid. Georg Howard hadde en negertjener som var 19 år i 1847 og som het Charles Werner.
     George Howard døde 20/3 1847 i Kristiansand, 54 år gammel. Han etterlot seg " 2 våningshus med uthus herunder 1 fjøs - alt på Monsøya, 4 jordstykke: Ramshola, Gammelstrand, Monsømyhren og et stykke av skyld 6sk med påstående bygninger: 8 sjøboder, 1 stove, 1 smie, 1 vinkjeller med 79 potter (1 pott er 0,96 liter) og 2347 flasker vin, Signe og Gretteskjærene under Aaraas, samt 2 ringer på Urholmen og Netholmen. Noen Øer under Stausland med laksefiskeri, En eiendom Uhren med bygninger i nærheten av Chr.s., en kutter Oscar og et påbegynt ishus i Kjølpevigen under Aaraas."
      "Testamenterte arvinger: Stephen Russel og hans hustru som er niese (brordatter)til Howard, negeren Charles Warner 19 år og  brorsønnen skipsfører Daniel Howard , myndig." Kilde: Reg.pr. 1840-56 Mandal , fol 37, 38 og vinkjelleren folie 42.

Den 4/5 1847 skriver imidlertid arvingene fra seg arven og overlater den til James Howard. Han og Stephen Russel brukte ni år på kjøre det solide selskapet konkurs.
Den 15/6 1747 ble det holdt auksjon over de 4 jordstykkene og en del innbo i boet etter Georg Howard.
James Howard stod som eier av ett våningshus og flere andre hus i Døbla da første auksjon over det ble holdt 15/5 1854.
Den 13/11 1856 averterte Fried Otto & Søn i Farsund James Howards tidligere eiendommer i Ny-Hellesund herunder ett våningshus til salg.
Den 9/7 1857 ble det avholdt ny auksjon hos sorenskriveren i Mandal og Døbla ble solgt til Johan Giertsen Langefeldt.
Den 4/2 1856 averterte Stephen Russel sitt hus med tilliggende sjøbod og brygge til salgs. Dette var bruk nr. 2 Solbakken. Det at Stephen Russel eide bruk nr. 2 Solbakken - antagelig fra omkring 1846 til 1856 er ikke nevnt i Søgneboka. Der står det at Ole Christian Larsen Heldal som eide eiendommen døde i 1846 og at huset ble overtatt av Tørres Nicolaisen Langefeldt.
Solbakken 2 ble solgt i 1856 fra Stephen Russel til Abigael Langefeldt og senere overdratt til sønnen Nicolay Tørresen Langefeldt.
Stephen Russel og hans kone flyttet så til Kristiansand. Stephen reiste fra landet etterat hans kone Mary ble gravlagt i Kristiansand 22/3 1858.

    Det er nærliggende å anta at losoldermann Morten Nicolaysen Langefeldt (1815- 1862) har samarbeidet med Johan Nicolay Giertsen Langefeldt (1821-1889) om driften av hummerforretningen fra 1854 til 1862 da Morten døde og Johan ble losoldermann. Men Morten kan også bare ha drevet forretningen alene fra 1854 da Howards siste hummerslup kom til Ny-Hellesund og til Johan kjøpte Døbla i 1856.
I begge tilfelle har Johan drevet forretningen videre alene fra 1862 til 1889. Hummereksporten fra Ny-Hellesund avtok sterkt i slutten av 1860-årene.

11. Dette er et sagn som gjennom generasjonene har blitt fritt gjenfortalt av hellesunderne. Det står ikke i noen av våre sagaer.

12. I intervjuet kaller Julius Hougen Nicolay Langfeldt for Morten. Dette var noe han ifølge Nicolays datter Solveig Maud Langfeldt tok seg til fordi han visste at Nicolay Langfeldt var Vilhelm Krags modell for Morten i boken "Morten og Silius" og de øvrige fortellingene om disse. Ifølge Solveig Maud gift Styrmoe var det ellers bare noen eldre som brukte dette fornavnet på Nicolay Langefeldt hvis fulle navn var Nicolay Mortensen Langfeldt. Han ble imidlertid ofte omtalt som Lyna etter båten han var kaptein på. Han undertegnet med Nicol: Langfeldt.

13. Amtmann Peder Holm skrev i sin bok "Forsøg til en Beskrivelse over Lister og Mandals Amter, Topografisk Journal for Norge 1794-1795, hefte 11 side 31 følgende: "Kapeløen er Sygne Præst benefiseret, og beboes af Hellesunds Folk paa den søndre Side, har sit Navn af et Kapel, hvoraf endu sees Levninger". Kapellet må derfor være revet før 1795.

           
14. Dette er ny informasjon i forhold til det som har vært skrevet om krusifikset i de senere år. Arthur Abrahamsen fortalte i et avisintervju omkring 1960 at krusifikset var å finne hos Adolf Langfeldts familie på Kroodden. Ingen nålevende etterkommere etter Adolf Langfeldt kan huske at krusifikset har vært på Kroodden. I Fedrelands- vennen 8/10 1928 og i et upublisert notat i 1929 skrev Ferdinand Langfeldt at krusifikset var hos Adolf Langfeldts enke på Kroodden. Antikvitetshandleren har derfor antagelig kjøpt krusifikset en gang mellom 1929 og 1935.       

15. Alterbildet er nå på Vest-Agder Fylkesmuseum.

16. Det er en del av kirkegårdsmuren det her siktes til.

17. Rasmus Nielsen Falck som i de eldste papirer er kalt Rasmus Fin Falck kom ikke fra Holland, men fra Falkenberg i Halland, Sverige. Det var antagelig ikke han, men hans sønn Gunder Fin Falck som omkring 1730 bygget "Det Kongelige Privelegerede Gjestgiveri". 

18. En annen meget god omtale av huset er den Vilhelm Krag skrev i Morgenbladet 21/9 1904:
"Første Etage optages i sin forreste Halvdel af tre store Stuer indbyrdes adskilte med rummelige Gange. Lengst mod øst ligger "Rangspersonerne"s Stue: en stor, lysegraa firefags Sal med Udsigt nedover hele Sundet og ud til Havs. Her stod der i gamle Dage en overnaturlig stor Billard, men den er nu hugget af paa Midten og hver del gjort om til en durabel Bænk.
Rangspersonerne havde sin egen Indgang, og en bred Gang skilte deres Stue fra Skipperstuen, hvor der forøvrig ogsaa var god Plads. Skipperne igjen var ved en bred Gang adskilt fra Matroserne, som havde sin Stue i Husets vestre Ende. Resten af første Etage optoges af Kjøkkener, Spisekammer og smaa, besynderlige Kot, med Paneldøre og megen anden Listighed, som synes at tyde paa, at der muligens kunde være noget i, hvad der siges, at der stundom blev bragt noget iland, som Tolderne ikke behøvede have snusen i.
Hele anden Etage optages af Soveværelser - der er hele ni, - og ovenover det hele strækker sig et umaadelig stort, tomt Øversteloft."

20. Hvor de forskjellige hus på Kapelløya ble flyttet er fortsatt til undersøkelse. De foreløpige vurderinger er følgende:
Gullov Jensens Hus
Dette huset lå der hvor Bentsens slip nå er.
Det ble solgt på auksjon etter Villumsen Skarpøys død i 1870 og flyttet til Høllen.

Ommund Nicolaysen Langefeldts hus.
Dette huset lå mellom bruk nr, Daggry og bruk nr. 9 Helle
Det ble solgt på auksjon etter Nicolay Gustav Ommundsen Langfeldts død i 1874 og flyttet til Kleven ved Mandal.

Rasmus Reymerts hus
Dette huset skal ha stått ved siden av bruk nr. 9 Helle, der hvor Trygve Langfeldts senere hadde sin brønn.
Huset ble solgt etter Laurits Emil Rasmussens død i 1868 og delt i 2. Den ene delen ble flyttet til Skarpøya og den andre til Monsøya.

Johan Langefeldts hus
Dette huset skal ha ligget like øst for Solskiveodden.
Det ble solgt på auksjon etter Nicolay Gjertsen Langefeldts død i 1851 og flyttet til Mandal.

Erik Syvertsens hus

Dette huset skal ha ligget på Solskiveodden der hvor Sigvald Langfeldt bygget sitt hus i 1893.
Erik Syvertsen døde i 1874. Enken Tomine ble boende i huset noen år med 4 mindreårige barn. Så tok hun huset med seg til Stølen. Der ble det senere overtatt av Tomines svigersønn Gustav Adolf Aanensen født i 1870. Han giftet seg med Erik og Tomines datter Olina Karoline Eriksdatter. Dette huset står fortsatt på Støleholmen.

21. Gjestgiver og løitnant Mouritz Christensen Beck sluttet ikke på grunn av alderdomssvakhet, men fordi han kom opp i konkurranse, krangel og rettssak med Engebrets enke som hadde drevet gjestgiveri før Beck - i Møgehola på Monsøya og som hadde giftet seg (for tredje gang) med Rasmus Fin Falck som hadde startet gjestgiveri på bruk nr. 12 Tønvold på Helgøya.  Som gjestgiver i Ny-Hellesund kom han dessuten opp i en farskapssak med en tjenestepike han hadde fra Båhuslen. Hun oppga Beck som barnefar og han stod overfor trusselen om å miste sitt boslodd - sine faste eiendommer. Etter en vidløftig sak med mange vitner på begge sider, vant imidlertid Beck saken.
Beck flyttet ca 50 år gammel til Møvig hvor han overtok Christian Bismarcks kro på
Sjøstrand. (Oddernes Bygdebok, Bygdehistorie s. 266)

22. Johan Langefeldt ble gravlagt 4de søndag i advent 22/12 1921 i Søgne Gamle Kirke under kirkens gulv ved hovedinngangen. Hans kone Kirsten ble gravlagt samme sted i 1737. Kirken var da noe kortere enn idag pga. våpenhuset (et annet enn det nåværende) stod på sydsiden av kirken. Nå værende våpenhus er fra ca. 1760. Johan og Kirsten lå derfor antagelig på høyde med det 3dje vinduet fra døren mellom kirken og våpenhuset.
I 1950- årene ble restene etter alle de som lå under midtgangen flyttet i en fellesgrav på kirkegården.

                             
23. Den fullstendige originaltekst som fortsatt står på tinnplaten på Susana salig Nicolaj
Langefeldts (slik er navnet skrevet på Langfeldtstolen i Søgne Gamle kirke) kiste i Langfeldt-slektens gravkjeller i Søgne Gamle Kirke er:

" Her

Under Hviler

Susanne Ols-datter Langfeldt,

Er gammel 75 Aar og 2 Maaneder. Blev

gift den Tid hun var 20 Aar med

Nicolai Langfeldt

Var gift med sin Mann 34 Aar og 3

Maaneder, Lod efter sig 3 Sønner og

3 Døtre.

De 4 Sønner er tilforn dødet, Og

døde om Tirsdag den 28 May 1705

---

Af Alder stor for denne Jord

til Zions Hjem jeg vandret

De siste Aar, med Møye stor

til Glæde nu forandret

Far Vel en huer - Gud har mig Kjær

Kom efter mig til Glæde,

I Himmel Sal vor vi da scal

Avlest av Eva og Jan G. Langfeldt 27/7-1993.

            
24. Han het Fin Gunder Falck ( sener kalt Gunder Rasmussen Falck) og var sønn til Rasmus Fin Falck - se note 18. Og han var ikke den første losoldermann i Ny- Hellesund. Nicolay Johansen Langfeldt var den første losoldermann i Ny-Hellesund - fra 9/4 1721 til sin død 1743. Losvesenet i Norge ble stiftet i perioden 1719 til 1725 og den første forordningen om losvesent kom i 5/3 1725.   

25. Kongebrevet som gir Johan Langefeldt bevilgning til å drive gjestgiveri i Skjernesund er datert 6 oktober 1694 og det som gir ham tilsvarende bevilgning i Ny-Hellesund er datert 24/12 1698. Begge brevene er undertegnet av kong Christian den femte på slottet i København.

26. Kongebrevet er undertegnet av kong Fredrik den femte på Fredensborg Slott i København 30/7 1751.

Ski, 28/4 1996.