KAPITTEL 35 

INTERVJU MED ESTHER OG MONA LANGFELDT 

I NY-HELLEDSUND I 1973 

Astrid Daatland Leira, Alle Kvinner 24. juli 1973

For Mona Langfeldt  (1898-1986) og Esther Langfeldt (1893-1982) er der ikke noe sted i verden som Ny-Hellesund, dette praktfulle øyriket et par-tre mil vest for Kristiansand.

Ved juletider fylte Esther 81 år. Hennes søster Mona er seks år yngre og disse to er blant de 30 fastboende, mest eldre mennesker, som er igjen i det vakre Ny-Hellesund, der det i tidligere århundrer var slikt yrende liv. Stedets eldste hus, St. Olavs Strand, en ca. 400 år (nesteldste, nå ca. 270 år er korrekt) gammel fredet bygning i 2 1/2 etasje er hjemmet deres, og inne som ute står de to ldre søstrene for alt arbeid og vedlikehold.

«Sålenge vi kan klare å holde båden på vannet og så lenge vi kan krybe og gå vil vi bli boende her.»

Mona til venstre og Esther til høyre

Robåten er, ved siden av apostlenes hester, deres eneste fremkomstmiddel. Varer til husholdningen må bestilles hos kjøpmannen i Høllen, ca. 20 minutters reise med rutebåten som to ganger daglig anløper stedet. Når varene er ventet må søstrene ro over sundet for å hente dem på bryggen der båten legger til. De provianterer derfor bare én gang hver 14. dag og kjøper da inn det de trenger. For at varene skal bli lettere å bære, tar de med seg kurver og vesker i båten og fordeler i dem innholdet fra de store kartongene.

 «Verst er det når det blåser fra «austan», 

Mona til venstre og Esther til høyre

da er det så vanskelig å få styring på båden og fingrane – å jo, de blir nok ofte noe stive på roturen vinterstid. Men - så lenge vi kan klare å holde båden på vannet og så lenge vi kan krybe og gå vil vi bli boende her». fastslår Mona med fynd og klem.

V i forstår henne. Det er tidlig på sommeren vi besøker de to eldre i Hellesund. Det er varme i luften, ternene forteller yre til alle at de er hjemme igjen blant strandnellik og Maria Nøkkelbånd. Et og annet av de gamle sørlandshusene, som i våre dager bare benyttes til sommerbolig, har fått besøk i weekenden. Det skal luftes og gjøres istand til ferien. Men ennå har ikke feriegjestene tatt stedet i besittelse, ennå hersker freden og stillheten her ute. Det er den beste tiden på hele året for de fastboende.

Her har malere og diktere hentet inspirasjon og motiver.

Her er sa vidunderlig vakkert. En egen stemning hviler over Ny-Hellesund, som med sine steile fjellvegger., sine trange sund og vakre hus, gir et noe storlinjet og forfinet inntrykk. Her har malere og diktere hentet inspirasjon og motiver. l seilskutetiden var dette en meget travel uthavn, både for innen- og utenlandske fartøyer. I begynnelsen av forrige århundre var det ikke mindre enn 13 loser og en losoldermann her, og bare i løpet av august måned 1803 hadde Ny Hellesund 63 skipsanløp, så det var gode tider og velstand her ute i den tid.

l kaperfarten og lisensfartens tid riktig strømmet pengene inn og gamle skipsprotokoller kan fortelle om all den stas av fløyet, silke og kniplinger som den gang ble samlet på klesloftene rundt om. Men det kom tider etter dette, tider med krig og hungersnød. Særlig i hungersåret 1812 led mange vondt. Da var det også her at turen over Skagerak til Jylland etter korn ble eneste utvei for mange.

«Loven hadde like mange smutthuller som kysten.»

St. Olavs Strand på Helgøya. Foto: Øistein Leira i 1973

Det knytter seg romantikk til det gamle huset. Allerede flere århundrer før den

tid var Ny Hellesund en kjent uthavn. Kysten her hadde for 400-500 år siden et belte av frodig eikeskog, og alt i begynnelsen av 1400-tallet vet vi at bl.a. hollenderne var ivrige avtakere. Det var salg av tømmer og trematerialer som skaffet de nødvendige penger til skatter og andre kontante utlegg. Riktignok forbød kongelige forordninger salg av eiketømmer til hollenderne, men «loven hadde like mange smutthuller som kysten.» skrev Gabriel Scott i Norge vårt Land, og frem til midten av 1600-tallet gikk store mengder eik og furulast til fremmede land fra de små uthavnene langs sørlandskysten.

En romantisk historie som har blitt gjenfortalt 

i mange generasjoner

Blant de mange seilskuteskippere som hentet tømmer, var en ung og handledyktig skipper fra Fredrikstad. Han kom til Ny-Hellesund med høststormene og skuta hans ble, som så mange andre seilskuter når vinteren bet seg fast i den sørlandske skjærgård, liggende innefrosset vinteren over. Den unge skipperen var varm nok. I ham brant kjærlighetens flamme hett for en ung kvinne på stedet. Han ville gifte seg med henne, men pikens foreldre mente han nok var en vanlig «havnefrier» og en slik stod ikke særlig høyt i kurs. Kanskje var den unge kvinnen også noe betenkt, for hun mente at å flytte fra Ny- Hellesund det kunne hun ikke, og hennes far som eide hele stedet (Det er ikke korrekt for hele Helgøya og Kapelløya har hørt til Søgne Gamle Kirke siden kirken ble bygd omkring år 1600) ville ikke gi den unge beiler en tomme land. Den unge Romeo fant likevel råd for uråd. ikke for ingenting heter det at kjærlighet gjør oppfinnsom. Da vinteren slapp taket og skuta igjen kunne seile, tok han for hver tur med seg en del tømmer som dekkslast. Dette dumpet han i sjøen på et sted, der han på forhånd hadde avtalt med noen menn om å hente det og bringe det til land. En dag kom den unge Fredrikstadskipperen tilbake. Han laget en bunnsolid flåte i strandkanten hvorpå han tok til â bygge hus til seg og sin utkårede. l sjøen kunne ikke faren nekte ham å bygge. Da faderen så at den unge frier så iherdig gikk inn for á få datteren, kapitulerte han, forteller søstrene Langfeldt. Historien har de hørt av sin far som nok igjen har den fra sin far.

«De hadde jo ikke motorer i bådene den gang. De måtte jo enten ro eller seile», filosoferer Mona, «og jeg har ofte spekulert på åssen i allverden de kunne få med seg de kjempestore tømmerstokkene. De er jo omlag en halv meter i diameter».

Vi fikk syn for sagn der vi lå flate på bryggekanten og kikket innunder huset. Esther var ikke snauere enn at hun brøt vekk et bord så vi bedre kunne komme til. «Det må nye bord her likevel, ser jeg,» var hennes kommentar. Treverket så ut til å være like friskt, fullstendig impregnert av sjøen. Men innunder heia, der ferskvannet siger ned, er det nok en del råttent. Kjøkkengulvet har tydelig slagside.

Den gang den unge Romeo bygget her, gikk sundet tvers igjennom. Det er fylt igjen nå, av ballasten seilskutene kvittet seg med da de kom etter tømmer, heter det.

(Dette med at sundet har blitt fylt igjen med ballast fra seilskutene kan nok være riktig. Hvem som så la på tømmer og bygde det første huset i St. Olavs Strand er ikke kjent. Men det antas at på midten av 1600-tallet bodde Claus Witzer, gift med Kirsten Hansdatter, i St. Olavs Strand. Navnet kan tyde på at han var av hollandsk opphav.)

Populært sommerpensjonat

Mona (1898-1986) og Esther (1893-1982) Langfeldts bestefar, losoldermann Morten Nicolaysen Langefeldt (1815-1862), kjøpte huset da han giftet seg i 1844. Det var en travel tid i de sørIandske uthavner. Opp til 70 skuter kunne det ligge i Ny-Hellesund på en gang i den tiden. Skippere og agenter vanket ut og inn hos losoldermannen og han så seg nødt til å bygge om bryggerhuset for å få mer plass: 10 værelser, åtte store og to noe mindre, samt to kjøkkener og to rommelige ganger, inneholder huset. Her ble sønnen, Mona og Esthers far, kaptein Nicolay «Lyna» Mortensen Langfeldt – (1851-1937) født , og her fødte hans hustru Nathalie, født Reymert (1865-1951) , ham seks barn. «Mor og far drev sommer-pensjonat,» forteller Esther. Det er ikke få som i årenes løp har bodd her. Jeg husker godt Nils Kjær, Bokken Lasson og Gabriel Scott.

Sinnatagen Gabriel Scott var i sølvbryllupet 

til Nathalie og Lyna

Gabriel Scott (1874-1958)

«Gabriel Scottl» avbryter Mona henne. «Den sinnataggen. Husker du Esther, så galen han ble påme' da e` hadde vært hos kjøbmannen og kjøpt kogesjokolade til 'an og kom hjem med et annet merke enn det han likte best. Jøje me', så sinna han ble. 'E kan godt løbe tebage å bytte "an, sa e, men nei, han va så sinna at det nytta ikke det granne å snakke te 'an'. Det var forresten her han skrev bogen »Fant». Han var gode venner med mamma og pappa og var i deres sølvbryllup. Det var litt av et selskab kan dere tro. Nærmere 40 mennesker spiste middag i den store salen ovenpå. Det var ikke lide tungvint å løbe til og fra kjøkkenet nede i 1. etasje»

Som om tiden har stått stille.

Mona til venstre og Esther til høyre

Vi sitter i den store stuen idet gamle huset og hygger oss med de to eldre søstrene. De fire andre giftet seg og stiftet egne hjem, så det falt naturlig at Mona og Esther ble boende i barndomshjemmet. De elsker hjemmet sitt. Her står alt slik det stod i deres barndom. Å komme inn i de gamle stuene, er som å ta et skritt tilbake til en annen tid. Her er møbler i rokokko og empire, snurrepiperier og plysj. Et stort syskrin i hvitt mosaikkarbeid pryder en gammel kommode sammen med to vakre blå vaser fra England. Forlovelsespresang til fru Nathalie. Her er kaptein Langfeldts skipsorgel og på dette ståret gammelt bokskap fra et kloster et sted ute i verden. På det store, runde bordet midt på gulvet, under en veldig parafinlampe i hvitt og gull, ligger familiealbumet på et nydelig gammelt sjal. Et stort fransk sjal henger også over døren fra stuen inn til «Vesterkammerset». Det var i «Vesterkammerset» Vilhelm Krag bodde når han var på besøk, ogdet var ofte, sommer som vinter, selv etter at noen venner av ham forærte ham «Havbukta» like i nærheten.

To gamle venner

Nicolay «Lyna» Langfeldt til venstre og Vilhelm Krag (1851-1933) til høyre

«Selv om far var 20 år eldre enn Krag , var de to ualminnelig gode venner. Far hadde seilt til sjøs som skipper mellom Norge og Italia og til Amerika i mange år og kunne fortelle en masse historier», beretter Mona. «Dessuten var det få som kjente Ny Hellesund og forholdene her som han, så far var rene gullgruven for Krag. De to kunne sitte her i stuen og prate i timesvis om kvelden med hver sin varme toddy, og rett som det var dro Krag en liten, svart notisbok opp av lommen. Da hadde han fått med seg noe han måtte notere. De kunne bli temmelig høyrøstet av og til, for som gode venner ofte gjør, så ertet de hverandre ofte noe inmari.

- Jeg husker en kveld de satt ved bordet her. - Far leste avisen og Krag la kabal. På bordet hadde vi liggende en stor voksduk som dekket hele platen. I midten av duken var «Det Hvite Hus» avbildet og i hvert hjørne en amerikansk president. Krag og pappa skulle ha hver sin halvdel av bordet å breie seg på, men pappa som var vant til å herske her alene, glemte seg og bredte avisen utover bordplaten. Men da skulle dere hørt Krag: «Nei, nå va' du heilt henne på nasa te 'Lincoln,» skjente han.

Selv om de to nok ofte kunne trette så busta føk, var de verdens beste venner og ingen av dem kunne unnvære den andre. Langfeldt var motiv til mange av Krags figurer. Krag skrev til ham i et brev til 80-årsdagen: «Du er Maarten og du er Silius og du er mange av de andre karene jeg har skrevet om i mine bøker. De beste arbeidsdager i hele mitt liv har jeg tilbragt i ditt hjem.»

«Krag la seg alltid presis kl. 10 om kvelden», fortsetter Esther. «Da gikk han rundt og håndhilste godnatt til alle i huset, fra den største til den minste så sant de var oppe, for han selv var tidlig oppe om morgenen. Morgenen i Ny-Hellesund var en stadig kilde til glede for ham, og en morgen etter at han var reist herfra, fant jeg dette diktet på rommet hans, skrevet til mamma og

pappa:»

Ved afreisen 27.6 1914:

Ny Hellesund

dig en Morgenstund

naar sjøen vaagner av Sommer-

natsblund

og strømmer i Sol, og glitrer saa smaat

saa junidagsmuntert - saa midt-

Sommerblaat,

mens ternene skriger sig glade -

og dette skal jeg forlade.

De to søstrene henter det ene bildet etter det andre frem fra minnenes album og det er ikke vanskelig å se det hele for seg her i den gamle stuen. Tiden har liksom stått stille her - og nå, før turistene invaderer Ny Hellesund - er det bare bølgeskvulpets kjelne klaps mot bryggekanten som bryter den absolutte

stillheten.

«Plantasjen»

Her er nok å bestille, sommer som vinter, og fritidsproblemer er ukjent begrep for de to eldre søstrene. De flikker og pusser både ute og inne, og «finpusseren», som Mona kaller sin eldre søster. er sine 81 år til tross, rett som det er på taket når noe må repareres. En feil med hjerte har hun dessverre fått den senere tid, så det er ingen spøk, men - her er ikke hjelp å få og huset kan jo ikke rent forfalle? - - - Når vinteren setter en stopper for de fleste utendørs sysler er her nok å ta seg til inne. På loftet står veven og den er i stadig bruk, mest til filleryer. Dessuten er det alltid noen møbler som trenger a bli stoppet eller trukket om og mange andre ting. Slikt tar ofte Esther seg av, mens Mona står for matlaging og andre mer huslige sysler. Våren og først på sommeren er den aller beste tiden på hele året mener de begge.

Knatten "Plantasjen"  på Kapelløya bygd av Esther og Mona. Foto: Øistein Leira i 1973.

Da er de i full gang med våronna på «Plantasjen» og det er deres kjæreste sysler. For vel 20 år siden kjøpte de nemlig ca. 3 mål tomt av sin søster. Området ligger et steinkast fra barndomshjemmet på Helgøya, tvers over Olavsundet. Kapelløya heter det fordi det i sin tid stod et lite kapell her. Hit kom skip når de hadde døde ombord, forteller historien.

Esther og Mona plantet ca. 50 gran- og furutrær, bjerk og osp.

Her og der er anlagt små «koseplasser». På «kaffeplassen» har de det store utsyn over Ny-Hellesund, med Monsøya til venstre, Helgøya på høyre side, Rendeholmen, der Amaldus Nielsen satt da han malte det berømte maleriet «Morgen i Ny Hellesund» liggende rett frem og utenfor- det endeløse blå havet så langt øyet kan se.elt oppe på toppen ser en rett inn i fjellveggen på den andre siden av Olavsundet som flyter gjennom revnen. På fjellet står kong Haakons, kong Olavs, kronprinsesse Märthas og kronprins Haralds monogrammer i gull. Det var her, ifølge sagnet, at Hellig Olav seilte tvers gjennom fjellveggen med sitt skip. «Legg deg ned». sier Esther og legger seg på maven på fjellet.

«Se, nå kan du tydelig se Hellig Olavs profil. Ser du pannen. nesen og de tre dobbelthagen?

Hellig Olav med sitt røde skjegg

seilte gjennom min kjellervegg

Til straff du stedse må

som stein i fjellet så,

sa trollkjerringa.

Eller noe slikt. Det var mye mer. men jeg husker ikke riktig alt sammen,» sier Esther og reiser seg.

«Nei, vader har jeg ikke brukt.

 Jeg brukte et glass fylt med vann.»

Hun har lovet å vise oss hytten. Den har hun egenhendig bygget, men med hjelp av Mona til å legge takbjelken, for det var litt av en jobb. 1. byggetrinn var 4.5 x 3.5 meter, men hytten er siden påbygd om enn ikke helt ferdig. Meningen er at 2. byggetrinn skal inneholde kjøkken og to soverom med tid og stunder. Men først må stuen paneles og det må jeg få gjort nå i sommer. sier 81-årige Esther Langfeldt. Vi saumfarer byggverket og se rat det er solid og hverken skjevt eller skakt. «Du har brukt waterpass her.» fastslår vi .«Nei, vader har jeg ikke brukt. Jeg brukte et glass fylt med vann. Forresten har jeg noe elendig verktøy, sukker Esther. Jeg tviler på at en snekker ville tatt på å bygge med så lite å klare seg med.

«Min søster er ganske gal", hevder Mona.

 «Hver gang jeg ror over hit med middagsmaten, lurer jeg på om jeg vil finne henne i levandes live. En gang, må dere tro, så falt hun ned fra taket og slo hjernerystelse på seg, og da kommunen arrangerte den store middagen til Krags-jubileet, dit vi begge var buden, ja så tror dere ikke hun dagen før faller ned og forstuver ankelen så vi ikke kom avsted. Alene ville jeg jo ikke gå.»

Esther med St. Olavs Strand i bakgrunnen.  Foto: Øistein Leira i 1973.