KAPITTEL 13

FRA SEILSKUTER TIL TANKSKIP

Galeas "Elgen"

Christian (Kristian) Fredriksen Langfeldt og Kervel Hansen m. fl. fra Søgne kjøpte "Elgen" i 1873. Anton Fritz Langefeldt var fører av skipet i 1874, broren Christian (Kristian) Fredriksen Langfeldt i 1875. Nicolai Tørresen Langfeldt var registrert som partshaver i 1877 og 1882. Han bestyrte også skipet i en periode. Kristian Iversen fra Monsøya førte "Elgen" i 1978.?.?Mannskapet var på 6 og det ble for det meste rekruttert fra Ny-Hellesund.
"Elgen" havarerte under dramatiske forhold da det kolliderte med en annet skip. I en versjon står det at det skjedde i oktober 1884 ved Indbjerget vest for Bornholm. Skipet ble tauet inn til land, men var så ødelagt at det ble kondemnert og solgt. I en annen versjon står det at "Elgen" ble påseilet av en finsk bark på Helsingørs Red i 1886 og ble kondemnert.
Før 1873 var "Elgen" registrert i Stavanger. O. A. Sunde i Stavanger eide og førte skipet i 1863. M. Magnus i Hogganvik ved Stavanger bygget skipet i 1863. Det var på 45, 5 kommerselester (ca 95 tonn).

Langfeldtene har vært en sjøfarende slekt

Vi tilhører en ekte sjømannsslekt. Våre aner har levd av og på sjøen fra Johan Langenfeldt kom til Norge og frem til dette århundret. I slutten av 1680-årene og i begynnelsen av 1690 årene hadde Johan sin skute liggende ved Vrengen utenfor Omlandsneset i Mandal. Astor Omland har vist meg hvor Johan Langenfeldt bodde før han kom til Ny-Hellesund i 1698. Han kunne fortelle at fra generasjon til generasjon har det blitt gjenfortalt der ute på Omland både hvor skipper Johan Langenfeldt bodde og hvor skuten hans lå.

"Som far - så sønn".

 Johans fem sønner: Nicolay, Hans, Giert, Thomes og Jochum fulgte i farens fotspor. Nicolay ble både skipper og losoldermann. Hans ble skipper og kjøpmann, Giert omkom som skipper på reise fra Trondheim til Island og Thomes og Jochum ble loser. Som den første i Søgne startet Nicolay eksport av hummer i en egen hummerhukkert som het "St. Piter". Det er det første skipet som ble registrert fra Ny-Hellesund i internasjonal fart. Den hadde en lastekapasitet på 78 tonn og ble registrert i 1733.?Av Nicolays sønner vet vi at både Ole, Giert og Søren var skippere. De var blant annet parteiere i galeasen "Strand Maagen" og briggen "Ane Marie". "Strand Maagen" gikk med trelast til England og Frankrike og som regel i ballast tilbake, men det hendte at den hadde med epler i sekker. "Ane Marie" seilte på Middelhavet og Vestindien.

Hvordan man kunne skaffe seg et skip..

De første generasjonene i Norge la et kunnskapsmessig og økonomisk grunnlag for sine etterkommeres investeringer i og drift av seilskuter i alle kategorier. ?En måte å skaffe seg et skip på var å kjøpe et havarert skip på auksjon. Nicolays oldebarn Johan Nicolaysen Langefeldt gjorde det i 1844 da et hollandsk skip hadde gått på grunn i Ny-Hellesund. Han restaurerte koffen "Auwina" og satte den i fart med bjerkekubber til Skottland.

Vi har hatt kaprere i slekten

Under Englandskrigen fikk flere i slekten kaperbrev. Jan Nicolay Langefeldt fikk ikke mye glede av det kaperbrevet han fikk i 1809 for sin kaper "Betzy". Den var på ca 3 tonn og hadde en kanon og ble tatt av engelskmennene samme året.

Mannskapsrekruttering fra Ny-Hellesund

Det var yrende seilskuteaktiviteten i Ny-Hellesund. På midten av 1800-tallet kunne det ligge opp til 65 seilskuter i Ny-Hellesund havn samtidig. Dette medvirket til mange arbeidsplasser. Barken "Alfred Gibbs" som flere i slekten var parteiere i, var et av de skipene som i en årrekke hadde mannskap som i stor utstrekning var rekruttert fra Ny-Hellesund. Den var hjemmehørende i Ny-Hellesund fra 1874 til den forliste ved Island i 1910.

Gjennom skipsfarts- og handelsvirksomhet på 1700-tallet medvirket utviklet Langfeldt-slekten uthavnen Ny-Hellesund til å bli Søgne kommunes handels-og finanssenter. Antall innbyggere i uthavnen økte fra omkring 30 i 1700 til 113 personer i 1801. Til sammen lånte personer i slekten ut 6537 riksdaler til 51 eiendommene hvorav 9 var i Ny-Hellesund, 40 andre steder i Søgne, og 2 eiendommer lå utenfor Søgne.

Det var først og fremst gjennom eksport av hummer og trelast og import av varer det var behov for i Norge at slekten skapte sin formue. For å drive handels- og skipsfartsvirksomhet må man være borger av Kristiansand.
Langfeldter eller inngiftede som bodde i Ny-Hellesund og fikk borgerbrev til Kristiansand på 1700-tallet. Alle var skippere og enten redere eller partsredere:

Langfeldt-slektens redere eller partsredere på 1700-tallet

Den informasjon det har lykkes å finne om de fartøy Langfeldt-slekten hadde på 1700-tallet, hvem som var reder, hvem som var skipper og hvor de seilte etc. kan du lese om i det følgende:

Reder, skipper og losoldermann Nicolay Langefeldt

Krejerten "Nathanael"

"Nathanael" var på 15 1/2 kommerselester dvs. ca. 30 tonn. Målerbrevet er datert Christiansand 7. september 1729 og Nicolay Langefeldt er registrert som reder fra 1731 til 1733. Det er det eldste fartøy som vi vet at Nicolay Langefeldt eide. Skippere i disse årene var Christen Marcussen Reymert, Lars Andersen Lund og Tønnes Knudsen Berge.

Hummerhukkerten "St. Piter 1" -

 seilte for Langfeldt-slekten antagelig i perioden 1732 til 1744
"St. Piter" - også kalt "Sangte Petter" - er det eldste registrerte fartøy i utenriksfart med tilknytning til Ny-Hellesund. Det ble bygd i 1732 og var på 24 kommerselester. Flere av Nicolays sønner førte hummerhukkertene. 

I 1734 var det sønnen Jaen som førte "St. Piter". I tillegg hadde hukkerten et mannskap på fem, og blant dem var broren Marcus.

I 1737 - på en av sine siste turer med "St. Piter" - fikk Jaen problemer da han skulle fortolle hummerlasten. Han og tre andre borgere ble anklaget av stiftamtmann Jan Albrecht With for å misbruke sitt borgerbrev ved at de drev handel uten at de hadde flyttet inn til Christianssand. With skrev dette i et brev 23. januar 1737 til borgermester Peter Sønderburg og forlangte at borgerne ble stevnet. 28 I svarbrevet 28. januar skrev Sønderburg at han vil "tilschrive disse 4re Persohner at de ufortøvet tager deres bopæl her i byen, eller indlevere igien Deres borger breve, saa fremt de ike i des ermangling alligevel vil have deres borgerschab forbrut, som og tolderne, at de ike expederer dem fra toldboden førend de med Magistratens attest beviiser, at de her udi byen holde Dug og Disch."
Dette var en sak som ble viet så stor opp-merksomhet at brevet også ble undertegnet av Christianssands president P. Wium, rådmann Erdman Jensen og assisterende rådmann Arent Kierulf.

Nicolay tok seg av saken på vegne av Jaen og skrev 31. januar 1737 til? "Høyædle og Velbaarne Hr Stift befallings-mand og Etatz Raad høygunstige herre! Jan Albrecht With."

Han fortalte om det huset han holdt på å bygge i Christianssand og skrev:

"Men som det er vitterligt, at bemælte min Søn er Een løs og leedig Person, og derfor sig ingen huusholdning kand antage, Men agter hos mig udj mit her i byen kiøpte huus at forblifve, Naar det vorder opbygde, saa længe hand her i sit brød og Næring kand erhverfve, saa forsich-rer Jeg baade paa hans og egne Veigne, at jeg dend kiøpte tompt, som koster meg 155 Rdl. agter nest gud inden førstkommende pindtzedag at Bebygge saaleedis, som det Et Ziirlig Borger-huus anstaar, og strax derudj Naar det vorder forfærdiget at indflytte, sampt at vj begge der agter at holde dug og disk, med ild og Arnestæd; og saafremt dette iche af os presteris, da forpligter ieg mig jkke alleeniste at min Søn skal hafve sit borgerbref forbrut, Men endogsaa at ieg som hans Cautionist Vil hafve forbrut til byen uden vederlag dend Tomt jeg meg hafver tilforhandlet, Naar alleeniste Min Søn Nyder Frjhed ved Toldboden at Expederis for at fortsætte sin forehafvende Reyse med sin hommer, allerhælst da hans fartøy her hafver ofvervintret. Men hand for sin person jkke her af foromrørte aarsager hafver kun det ofvervintret. Jeg forventer her paa Et gunstig svar og forbliver med Estime."Først den 6. desember 1737 svarer stiftamtmann With:

"Resolution -

Med forestaaende Forsikring, synes mig, at mand kand være saa vit betrygget, at Nicolay Langefeldt paa sin Søns Vegne, nyder Dilation indtil Pindtzedag, og at jmidlertid det forbud som er giort jmod hans Søns Expedition, vorder Relaxerit, indtil tjden af denne Caution er expirerit, da Jeg icke paatvifler, at Eders Velviisheder: om det gifne Løfte skulle briste: joe seer paa Byens Nytte og gafn efter hans Forskrivelse."

Ordlyden i resolusjonen tyder på at Nicolay hadde fått beslutningen muntlig på et tidligere tidspunkt.

I 1738 fikk Nicolay et nytt problem med hummereksporten. For å unngå at enkelte eks-portører eller oppkjøpere for det innenlandske markedet ikke fikk monopol på store deler av den tilgjengelige hummer, var det en forordning om "ingen staaende Contract slutte med fiskerne om hummer saasom sliigt strider imod dend Kongl. ordre der inde holder at deet skal være een frie handel for enhver."

Nicolay hadde derfor, til tross for at fiskere hadde bedt om det, unnlatt å inngå slike kontrakter. En av Nicolays konkurrenter, skipper Arent Bou fra Zerick Zee i Holland, hadde imidlertid inngått slike kontrakter med en del fiskere og sikret seg de første leveranser av hummer til Holland våren 1738. Nicolay skrev derfor et brev til stiftamtmann Johan Albrect With 25. mars 1738 og sa at hvis Arent Bou kunne inngå kontrakter, måtte også Nicolay kunne gjøre det:

"Jeg som en skatte borger til byen burde haf-ve, Første Preferantzee, Og eij En Fremed, at løbe af med den lille haabende Profidt, som gierne skeer ved Første Reise. Om alt ieg haaber deres Velbaarendheds Raadføring og Assistance."

Stiftamtmann With svarte Nicolay 28. mars ved å presisere at det skal være fri handel, og om skipper Arent Bou skriver han:
"(...) og skulde det hende at hand pretenderede og paastaar at Contracten skal staae ved magt haver i straxen sliigt hos Tolderen at anmelde og mig samme at Rapportere da der paa skal blive Raadet ved Bod."
Dagen etter skrev With til kanseliråd og toller Michale Riis:

"Hr. Cancellie Raad og Tolder Michael Riis ville Behagelig gifve mig sin Skriftlig og tilforladelig underrætning, om denne tildragelighed, ang. hommer Kiøbet, og hvad endten Reqvirenten Langefeldt, eller den hollandske SkipperArent Bou sig first her paa Toldboden haver anmælde; Til nærmere Ordres og foranstaltning følgelig den om Hommer fangsten udgangne forordning, hvilket her Canceliie Raads Svar Jeg allerfor-derligst vil vente. Ch.sand D. 29. Martij 1738. J. With".

Kanseliråd og toller Michale Riis svarte samme dag at han ikke kjente til noen kontrakter, men at skipper Arent Bou ifølge tollboken hadde meldt seg for inngående den 17. mars med tanke på å ta inn en hummerlast. Videre hadde Claus van der Schof, som førte en av Nicolays hukkerter, først meldt seg den 24. mars.
"St. Piter" forliste - antagelig i 1744.
Reder og gjestgiver Madame Susanna Langfeldt (1690-1765) - Salig Nicolay Langefeldts enke
Hummerhukkerten "St. Piter 2" var på 29 kommerselester. Den ble registrert i 1744. Kapteiner var sønnene Ole og Giert Langefeldt og svigersønnen Lorentz Rafn. Ukjent hvor lenge den seilte.
Hummerhukkerten "Sandflye" - seilte for Langfeldt-slekten antagelig i perioden 1744 til 1775.
"Sandflye", også kalt "Sandflit", ble bygd i 1735 i Holland. ?Den ble registerert i 1744. I 1754 var den på 31,5 kommerselester. Den ble ommålt i Christianssand i 1765 til 28 kommerselester. Kapteiner var sønnene Ole Langefeldt (1748) svigersønnene Lorentz Rafn og Marcus Kielland (1751). Nicolays yngste sønn, Søren, førte den i mange år.
Den 12. juli 1769 kom Søren med "Sandflye" tilbake fra Zerick Zee i Holland med gråstein i ballast, og 9. januar 1770 seilte han ned igjen til Zerick Zee med 4.500 hummer til en verdi av 67 1/2 Riksdaler. Det er under 1 1/2 skilling pr. hummer. Vi må regne med at salgsprisen i Nederland var vesentlig høyere. Han kom tilbake 2. april og seilte ned igjen 7. mai med en hummerlast til samme verdi. Oles sønn Niclas Olsen Langefeldt førte også "Sandflye". ? Den var i april 1774 målt til 30 kommerse-lester. Niclas kom tilbake til Christianssand tollstasjon fra Zerick Zee 1. juni 1774. Den 3. januar 1775 meldte han fra til tollen at han seilte ut med 4.500 levende hummer til samme verdi som hans onkel Søren hadde oppgitt 6 år tidligere - 67 1/2 Riksdaler.
Den 10. februar var han tilbake og seilte ut igjen 21. februar med like stor last. Så var han tilbake 10. april og seilte ut igjen 20 april - også denne gang med 4.500 levende hummer til en tollverdi på 67 1/2 Riksdaler.

På hver tur betalte han en utførselstoll på 4 Ort og 86 Skilling. På tilbaketurene seilte han med sand i ballast og betalte 11 Ort og 24 Skilling i havneavgift i Christianssand.

Susanne salig Nicolay Langefeldt og sønnene Ole, Giert og Søren etablerte de første partsrederier i Langfeldt-slekten.
Av Nicolays og Susannes 7 sønner vet vi mest om Ole nr. 2, Giert og Søren. De levde også lengst. Marcus som var los, og Jaen/Johan som var skipper på hummerkutteren "St. Piter", døde antagelig begge på sjøen før de var 30 år. Den første Ole døde som barn. Det gjorde antagelig Hans også.

Det ble derfor Ole nr. 2 - heretter kalt Ole, samt Giert og Søren som sammen med fetteren Ian Thomesen Langefeldt skulle føre Langfeldt-navnet videre. Født og oppvokst ved sjøen i et miljø med sterke impulser fra utlandet, var det en selvfølge at de valgte sin fars og farfars yrke. Ole, Giert og Søren var henholdsvis 19, 16 og 13 år da faren døde. Susanne overtok Nicolays rolle når det gjaldt sønnenes videre utdannelse.
Ole og Giert fikk borgerbrev da de var 21 år, og Søren da han var 27 år gammel. Susanne sørget også for at de fikk den nødvendige økonomiske hjelp for å komme ut i verden. Å bygge et fartøy og finansiere driftskostnadene krevde kapital. Skulle man i tillegg kjøpe varer i Norge, frakte og selge disse i utlandet for egen regning, økte kapitalbehovet og risikoen. Når de søkte om utreisetillatelse (reisepass) skrev brødrene ofte:
"destineret for Engeland eller Frankerige, hvor vinden best føier".

I tillegg til krejerten "Nathanael", hummerhukkertene "St.Piter" og "Sandflye", har vi informasjon om 9 fartøy som Langfeldt-slekten eide på 1700-tallet:

Langfeldt-slektens fartøy på 1700-tallet

Det å finansiere bygging av et nytt fartøy ble etter hvert et samarbeidsprosjekt mellom skipper, byggmester, trelasthandler og leverandørene av de varer som fartøyet skulle frakte. Derved oppsto det som blir kalt for partsrederier.
Flere av de ovennevnte fartøyene ble drevet som partsrederier med Susanne, sønnene og andre familiemedlemmer som partseiere - herunder svigersønnene Marcus Bessesen Reymertt, Marcus Ommundsen Kielland og Lars Jacobsen Waager.

Brigantinen "De trende Venner"

"De trende Venner" var på 32 ½ kommerselester, tidligere hjmehørende i Dartmouth i England. Den ble kjøpt som "Prise" på en auksjon i Calais 25. mai 1747 for 1000 Gylden og bragt til Ny-Hellesund, der den ble reparert og fortømret av Gunder Osmundsen og Rasmus Andersen. Partsredere var Susanne salg Nicolay Langfeldt og sønnene Ole , Giert og Søren. Kapteiner var blant andre Ole, hans svoger Marcus Bessesen Reymertt. I 1764 bestod mannskapet av kapein Johannes Lydersen, styrmann Hans Jørgen Trebler, båtsmann Lars Rode. I 1765 var Lars Davidsen styrmann og Christen Larsen båtsmann. I 1774 ble "De trende Venner" solgt til Jørgen Bærentsen og kaptein Søren Tronstad med en halvpart hver for 600 Riksdaler. ?Den 3. mars 1757 søkte kaptein Marcus Bessesen Reymertt om "kongelig Søe Passes erhværvelse":? "Da "comparerede ligeledes Skipper Marcus Bessesen Reymertt av Hellesund og eleverede sin Skriftlige Reqvisition av Dags dato, til at følge Forordningen av 30. Julii ap:, kongelig Søe Passes erhværvelse, og under den anbefalede og Corporlig avlagde Eed declarerede at han som Skipper laa færdig med sin her indtagne ladning, hvor iblant intet Contrabande er for at gaa med Skiibet Brigantinen "de 3d. Venner" kaldet, drRaadstue Certificatz var begiærende til ovenmelte kongl. Søe Passes erhværvelse som hannem under Stadens seigl og ægtig 32 1/4 læst, til FranqveRiige, og at same Skiib ham og andre hans Mayts undersaaters aleene var tilhørende, hvorfore han een Raadstue Skriverens Raad blev meddelt." Den 16. mars 1758 80 var svoger Marcus Bessesen Reymert tilbake i "Raadstueretten" i Christianssand og ba om "Søe Passe". Denne gangen oppga han at "De trende Venner" lå i byen og holdt på å ta inn trelast, og at han skulle fortsette reisen til "England eller FrankeRige, hvor vinden best føyede". Videre fortalte han at fartøyet "tilhørede ham, hans Sviger moer Susanne Langefeldt og hennes børn alleene", og at lasten tilhørte kjøpmann Jørgen Nielsen Moe i Christianssand.. ?Moe var en driftig forretningsmann som drev ?både trelasthandel, krambod, reperbane, skips-rederi og skipsverft. Fra 1764 var han også rådmann i Christianssand. ? Den 1. mars 1759 fikk Marcus Bessesen Reymertt på nytt "Raadstue-Certificat" for å føre "De trende Venner" til England eller Frankrike med trelast. ? Da Marcus Bessesen Reymertt døde i 1762, eide han 1/4 i "De trende Venner" som ble verdsatt til 200 Riksdaler. Totalverdien ved arvetaksering var således 800 Rld.

Brigantine fra 1700-tallet

Sluppen "Haabet"

Susanne salig Nicolay Langefeldt var partsreder til hun i 1765. Øvrige partsredere var sønnene Ole, Giert og Søren, svigersønnen Marcus Bessesen Reymertt og antagelig også svigersønnen Lars Jacobsen Waager.
Sluppen "Haabet" var på 23-25 kommerselester og hadde en bemanning på inntil seks personer. Den ble bygd i Mandal 1748. Vi vet at den var i familiens eie fra 1752 til omkring 1780 og at Søren førte den i 1752, Ole i 1757 og 1759, Giert i 1760, Lars Jacobsen Waager i 1767. Lars Jacobsen Waager hadde Niels Mortensen som styrmann og John Olsen som tømrer. Oles sønn Niclas Olsen Langefeldt var kaptein i 1780-81.
"Haabet" hadde også skippere utenfor slekten. En av dem var skipper Besse Bentsen. Han hadde Besse Hendrichsen som strymann og Aanen Olsen og Arne Andersen som matroser. Om den gang han trengte en attest for at det ikke var stjålet noe fra lasten, står det i Christianssand "Raadstue protocol" den 24. januar 1757 følgende: ? "(...) fremkom for Retten Skipper Besse Bentsen av Nye Hellesund førende Chaloupen "Haabet" kaldet og fremstillede sit Skiibs Mandskab Styrmanden Besse Hendrichsen, Matros Aanen Olsen, og Arne Andersen der ifølge loven avlagde deres Corporlig Eed, at av de i Holbech indtagende 500 tønder Malt, hvorpaa ved oppmaaling her fattedes 47 tønder, intet var udlosset eller kommen til nogens Nytte uden hvad som til hr. Raadman Numsens ordres var leveret, hvorpaa Skipperen een Raadstue attest var begiærende, som hannem bevilget blev og deres skriftlige forklaring udi Copi attest Bogen indført."
På neste tur var det Ole som førte "Haabet". For å få utreisetillatelse - "Kongelig Søe Passe" - til Frankrike avla han 3. mars 1757 "corporlig Eed følge forordningen av 30 Julii ap (forrige år): at Skiibet og ladningen i hvilken sidste intet contrabande var tilhørte ham og andre kongelig Mayts undersaatter allene hvorpaa hannem een Raadstue certificatz blev meddelt til ovenmelte Passes erholdelse."
Den 13. mars året etter møtte Ole på nytt i "Rådstueretten" for å få "Kongelig Søe Passe" og erklærte at "Haabet" "nu her for byen beliggende med een uforbuden indehavende trælastladning, destineret for Engeland eller Frankerige, hvor vinden best føier og under saligheds Eed declarerede, at det hans førende skib 'Haabet', tilhørte ham, Moder og søskinde allene, alle kongen av Danmarkes undersaatter, ingen fremmed derudj har deel eller lod."
Den 26. februar 1759 fikk Ole på nytt "Raadstue Certificatzes erholdelse og paa følgende Søe Passe for hans førende Chaloup-Skib "Haabet" kaldet". Denne gang skulle han også til "Engeland eller FrankeRige, hvor best marken kunde obtineres."

Da Marcus Bessesen Reymertt døde i 1762, eide han 1/6 i "Haabet" som ble verdsatt til 90 Riksdaler. Totalverdien ved arvetaksering var således 540 Rld. "Haabet" skulle komme til å seile i mange år etter Marcus' død. Den 15. februar 1780 seilte Oles sønn Niclas Olsen Langefeldt innom Christianssand tollstasjon med "Haabet" som han eide og skulle til England med:

Den 5. mai 1780 kom Niclas tilbake fra England med sand i ballast og "50 pund Hvedemel i en liden Pose". Han viste målebrev fra 2. mars 1757 med påtegning av 16. mars 1778. Fartøyet ble siste gang målt til 35,5 trelastlester eller 23 kommerselester. Han oppga at han ville seile ut igjen med trelast.

Den 17. mai var han seilferdig for England med ny last som denne gangen var:

Den 20. oktober 1780 meldte Niclas seg inn på tollstasjonen i Christianssand. På hjemveien hadde han vært innom Bergen og viste fortol-lingspapirer derfra. Han hadde med seg bl.a. ?35 1/2 tønne brisling, 1 tønne torsk og 1 dunk sild og 4 pund talglys. Han oppga at han ville gå i opplag frem til våren og at han da ville ut igjen med trelast. Samme året og i 1781 og 1782 ble onkelen Lars Jacobsen Waager registrert som eier.

Galeasen "Waldeburg"

Galeasen "Waldeburg" var på 12,75 kommerselester. Den ble eid av Ole, Giert, Søren og svogeren Marcus Bessesen Reymert. I 1755 er også Ole Aanonsen, Brekkestø og Ole Amundsen, Kielland i Søgne oppført som partsredere. Det året var Joen Ellingsen kaptein.?Marcus førte "Waldeburg" i 1757. I 1759 ble den for første gang ført av skipper og borger Lars Bentzen.
Han møtte frem i "Raadstueretten" 12. mars 1759 og avla borgereden før han leverte søknad om "Raadstue-certificat" for å få "Søe Passe" for å føre "Waldeburg" til "Engeland eller Schotland, hvor best marken for hans indehavende Træelast ladning kand obtineres". 83 Kjøpmann Jørgen Nielsen Moe eide lasten som bestod av 2324 stk. bord og planker. Men dette ble både første og siste seiltur med galeasen "Waldeburg" for Lars Bentsen. Fartøyet forliste i mars måned 1759. Den ble funnet drivenden av skipper Jacob Jobsen og slepte det inn til Dundee, fortalte at det var ingen ombord da han fant fartøyet.

Hukkertgaleasen "De trende Venner"

Hukkertgaleasen "De trende Venner" ble bygd i 1765/66 i Christianssand, var på 37 kommerselester og hadde en bemanning på inntil seks mann. Den etterfulgte antagelig brigantinen "De trende Venner" og ble registrert hjemmehørende i Christianssand til og med 1780.
Den ble i 1769/70 ført av Giert Langefeldt. Han kom med den fra Flandern til Christians-sand tollbod 11. oktober 1769 og seilte ut igjen 2. april 1770 til Skotland med:

Han kom tilbake 24. april og seilte ut igjen 2. mai med samme type last.
Den 7. juni var han tilbake, seilte ut igjen 18. juni, var tilbake 21 juli og seilte ut igjen 11. august - antagelig på siste tur det året.

Hukkert fra 1700-tallet

Hukkertgaleasen "De trende Sødsken"

"De trende Sødsken" ble bygd i Nederland i 1748. Den ble bygd om i 1774 i Ny-Hellesund av Torchil Torchilsen og Jens Torchilsen. Etter det ble den ble målt til 26 kommerselester. I 1793 ble den målt til 32,5 kommerselester. Den hadde seks manns besetning.
Giert var partsreder, bestyrer og førte også galeasen. Etter hans død i 1789 overtok hans kone Anne bestyrerjobben. Hun eide 5/16, Oles kone Elisabeth 5/16, Sørens kone Christine 4/16, og Sørens sønn Morten 2/16. 86 Anne brukte kjøpmann, skipper og skipsreder Even Kraft i Christianssand som megler og bankier. Dessuten brukte hun Abraham Falch & Sønner i København og C. Maline i Calais i Frankrike. Even Kraft stod Langfeldt-slekten nær. Han var gift med Oles niese, Susanne Marie Marcusdatter Reymert fra 1776 til hun døde i 1777.
Vi kjenner noen av "De trende Sødsken"s turer til England og Frankrike:
Den 1. september 1774 kom Giert tilbake fra Skottland med "De trende Sødsken".
Den 4. april året etter planla han å seile tilbake igjen, men vinden førte "De trende Sødsken" til Calais i Frankrike med sin last på "8 Tylter 18 à 19 fods furre Bielker under 1 fod bred, 11 Tylter Granne dito, 3 Favner Birkeved". Han kom tilbake fra Calais 14. juni med sand i ballast. Dessuten hadde han med fem små sekker humle.
      Den 22. juni oppga han at han planla å seile til Frankrike med en nesten tilsvarende last. Han betalte da 52 Riksdaler og 78 Skilling i toll samt 4 Riksdaler og 66 Skilling i lastepenger før han seilte avgårde. Vinden førte imidlertid fartøyet til Aberdeen i Skottland. Han kom til-bake 19. juli og seilte 1. august til Sunderland i England med samme type last. Den 4. septem-ber kom han tilbake med sand i ballast og hadde ikke med seg noe annet.
Etter Gierts død i 1789 førte hans sønn Jan Geirtsen Langfeldt "De trende Sødsken". Den 11. april 1793 lå fartøyet på Christianssands red ferdig lastet med trelast beregnet for Calais i Frankrike. Jan møtte frem for "Raadstue Retten" og leverte de nødvendige dokumenter, herunder sitt borgerbrev datert 21. mars 1793. 88 Deretter "aflagde komparenten paa egne og Medrederes Vegne sin corporlige Eed med opbragte Fingre i Følge Loven, samt derhos, under samme Eeds Kraft forsikkrede, at han til denne Reise meddeelende Latinske Søepasse og de 2de erholdte Certificater, ei af ham paa nogen Maade skal vorde misbrugt."
Trelasten var for regning av kjøpmann Jens Fordahl i Christianssand, og hadde en verdi på 200 til 250 Riksdaler. Reisen til Calais gikk greit. Etter at lasten var avlevert, lot Jan fartøyet bortfrakte til Bordeaux for så å returnere til Calais med en last vin og brennevin.
Før avreisen fra Bordeaux fikk han utstedt et skipspass som er en kuriositet. Det er utstedt 18. mai 1793 av "Louis, par la grace de Dieu et par la Loi constitutionelle de l'Etat Roi de Francois" dvs. Ludvig XVI. Han var imidlertid blitt halshogd av republikanerne fire måneder tidligere. Vilhelm Krag forvekslet i en artikkel i Tidens Tegn nr. 276 i 1916 Jan med Jan Nicolay Langefeldt - oldebarnet til Thomes Langefeldt - og skrev følgende om dette passet: "antagelig har de brave republikanere ikke havt tid til at lave nye pasblanketter og derfor været nødt til at bruge det forhadte royalistiske papir."
Engelskmenn border "De trende Sødsken" og tapper vinfatene

     Reisen fra Bordeaux til Calais ble en dramatisk reise. 89 Den 17. juni 1793 ble "De trende Sødsken" praiet av en engelsk kutter. Jan viste skipspapirene hvorav det fremgikk at lasten tilhørte en kjøpmann i København. Han hevdet at fartøy og mannskap var nøytrale og at lasten var nøytral. Engelskmennene var imidlertid tørste. De tappet mange vinfat over i seks egne medbrakte små fat og drog tilbake til sitt fartøy. Etter en tid kom de tilbake igjen med sine fat og fylte dem på nytt. I tillegg tok de Jans oktant og hva han og det øvrige mannskapet hadde av verdisaker. Etter dette fikk "De trende Sødsken" lov til å seile videre.        De kom til innseilingen til Calais 30. juni. Dagen etter fikk de los ombord. Det var sterk vind fra vest og vest/sydvest, og fartøyet gikk på grunn. Calais mest erfarne sjøfolk ble rådspurt om hva som burde gjøres for å få fartøyet flott. Resultatet var at masten måtte kappes. Ved hjelp av en rekke trosser og hjelpebåter og over 600 personer som stod og halte på kaien, lyktes det å få fartøyet flott ved flo sjø om natten. Jan gjorde krav på erstatning for all skade.    Han mente at losen hadde gjort en dårlig jobb.
      Hvorledes det gikk med dette kravet, er uklart. Det Jan ikke visste da han kom til Calais 30. juni, var at fordi fartøyet skulle anløpe Calais, hadde det ikke lykkes å forsikre det. Even Kraft skrev dette 1. juli 1793 i et "Pro Memoria" til Anne. For strekningen fra Bordeaux til København var det derimot mulig å forsikre både for sjøskade og oppbringelse.
For å få betalt regningene i forbindelse med havariet, måtte Jan deponere betalingen for trelast- og vinleveransene hos megler C. Maline i Calais. Jan returnerte således til Norge uten betaling for disse leveransene. Etter at kostnadene for havariet var betalt, var det igjen £ 6483 som Jan flere ganger ba C. Maline i Calais om å få utbetalt. Den siste kjente purringen gjorde Jan i 1799 uten at dette førte til noen betaling.
     I år 1800 døde både Jan og hans mor Anne. De øvrige partseiere i "De trende Sødsken" gjorde krav i boet for trelast- og vinleveransene. Kravene hadde en rekke ganger blitt tatt opp muntlig med Anne, men hun hadde hver gang reagert så sterkt at man til slutt ikke turde snakke om saken. Nevøen Morten Sørensen Langefeldt skrev til boet på vegne av partseierne i "De trende Sødsken":
     "(...) at så ofte denne Sag blev omtalt opvakde den hos hende en særdeles Misnøielse over hendes Sønn Skipperen Jan Langefeldts Forhold udenlands, hvilket ved enhver Leilighed Afpressede hende Taarer og gjorde, at man omsider ikke kunde eller turde tale sig i denne Materie for ikke derved destomere at saare hendes blødende Moderhjerte."

Partseierne i de "De trende Sødsken" etter Annes død var Gierts svigerinner:

Elisabeth Sophia Friderichsdatter Varberg - enke etter Gierts bror Ole - og Christine Maartensdatter Nedenes - enke etter Gierts bror Søren. Bortsett fra 45 Riksdaler kom pengene aldri hjem til Norge, og krav utover partseierenes andel i disse 45 Riksdaler ble ikke godtatt.

Briggen "Strandmaagen"

Briggen"Strandmaagen" var på 29 kommerselester. Den ble bygd i Sverige i 1760 og tilhørte slekten i mange år. Giert og Søren Langfeldt var de første redere i Langfeldtslekten. De døde i henholdsvis 1789 og 1783. I 1793 var Christine Salig Søren Langefeldt, Nicolay Olsen Langefeldt, Morten Langfeldt og Nicolay Sørensen Langfeldt partredere. Deet antas at briggen hadde en omfattende reparasjon i 1776. Nytt Bilbrev ble nemlig utstedt 25. mai 1776.      Vi vet at Søren førte fartøyet i 1774-75 og fra 1780 til han døde i 1782. Vi kjenner også noen av hans reiser:
     Den 29. august 1774 kom Søren til Christianssand med "Strandmaagen" fra England. ? I mars året etter ville han tilbake til England. Den 17. mars kom han derfor til Christianssand med "Strandmaagen" for å fortolle en last med "8 Tylter 18 à 19 fods furu Bielker under 1 fod bred, 15 Tylter granne dito, 2 Favne Birke-ved og 600 10 à 12 fods 1 1/4 tomes Bord." ?Han kom tilbake igjen 15. mai og reiste allerede 22. mai tilbake til England med en tilsvarende last. Hver gang betalte han 51 Riks-daler og 7 Skilling i toll samt 5 Riksdaler og 48 Skilling i lastepenger. Han kom tilbake 5. juli og seilte deretter til Calais i Frankrike. Fra mars til oktober 1780 er det registrert at Søren førte "Strandmaagen" tre ganger til England og to ganger til Frankrike med tilsvarende last. Lastenes totalverdi dette året varierte mellom 198 og 275 Riksdaler. Vanligvis hadde "Strandmaagen" bare sand og eventuelt stein i ballast med tilbake til Norge, men i oktober 1775 hadde den også med 24 sekker med epler, og i oktober 1780 en sekk med 100 pund humle. Søren førte "Strandmaagen" til han døde i 1782. I 1790 ble den ført av sønnen Morten.
      I 1793 var Sørens enke Christine partseier i "Strandmaagen". Sønnen Nicolay seilte den én gang til Frankrike i 1793. I 1794 og i 1795 er Nicolay oppført både som eier og skipper. I 1794 seilte han én gang til Ostende i Belgia, én gang til England og to ganger til Skottland, i 1795 to ganger til Skottland. Han møtte for "Raadstue Retten" 13. august 1795, fremla borgerbrev av 31. desember 1783, skipsmålebrev av 6. mai 1795, og biilbrev av 25. mai 1776 og søkte om pass og sertifikater.
     I årene 1796 til 1800 seilte Nicolay i alt 23 ganger til Skottland med trelast. På en tur i 1799 hadde han en "Ladning Norsk Trælast for Frue Arctander". 93 På hver tur det året hadde han også med vin og brennevin som var importert fra Frankrike til Norge for videreeksport til Skottland.
     På grunn av krigen mellom England og Frankrike var det vanskelig for engelskmennene og skottene å få fatt i fransk vin og brennevin. På sin siste tur i 1799 til Skottland hadde han således med:
     "1 Anker med 5 Virtler Rød Viin, 3 Anker med 15 Virtler Genever af 6 gr. Styrke, 2 Anker med 10 Virtler 7 gradig fransk Brendevin = 43 Potter Spiritus" (dvs. 10 virtler eller 80 potter brennevin med ca. 54 % sprit).
Dette kom fra "Credit Oplaget" til Chr. Bendixen. Han var ikke den eneste som drev slik handel. Nicolay hadde med vin og brennevin både for Chr. Bendixen og Niels Kiær på andre turer. En gang hadde han også med to anker med Genever for Frantz Krusche. For Niels Kiær hadde han en gang også med lingarn. ? I tillegg til Nicolay var bemanningen på "Strandmaagen" en styrmann, fire matroser og en dreng.

     Fra år 1800 har vi et eksempel på hvilken proviant som ble tatt ombord før avreisen fra Norge: "100 pd Brød, 1/8 Td. Gryn, 1/8 Td. Erter, 16 pd. Smør, 1/2 Ox. Øll (= ca. 116 liter), 1/4 Td. Kjød, 1/4 Td. Fisk."
Etter Gierts kone Annes død i 1800, viser skifteprotokollen at hun var bestyrer av "Strand-maagen" og eide 1/4 i den. De resterende 3/4 ble eid av datteren Susanne og hennes mann skipper Jan Kielland. Susanne døde i 1801, og Jan Kielland ble "Strandmaagen"s reder. Den ble ved skiftet etter Anne verdsatt til 800 Riksdaler.
Jan fortsatte å eksportere trelast til Skottland. Han førte selv "Strandmaagen" tre ganger dit i 1801. I 1802 førte Ole Langefeldts svigersønn Salomon Frost briggen én gang over Nordsjøen. I 1803 seilte Jan Kielland én gang.
      I 1803 ble det foretatt en omfattende reparasjon av galiasen. Den fikk ny kjøl og kjølesvin, nye planker og knær, Den ble fortømret og og standsatt av skipsbyggermester Ole Øslebye. Tømmersvendene Arne Ingebrigtsen og Gunder Salvesen bevitnet reparasjonsbrevet.
I årene 1804 til 1807 førte Bendt Pedersen fra Søgne briggen 14 ganger og Jan Kielland 1 gang (1806). Den siste turen med trelast til Skottland startet Bendt Pedersen 1. august 1807. I de første dager av september det året ranet engelskmennene den dansk/norske flåte på Københavns red. Da ble det slutt på turene til England og Skottland. I 1810 ble "Strandmaagen" solgt til Stadshauptmand Heyerdahl.
Bendt Pedersen holdt seg klar av engelskemennene inntil 28. juli 1809. Da ble fartøyet han førte - kaperen "Betsy", eid av Jan Nicolay Langefeldt - kapret av engelskmennene.

Brigg fra 1700-tallet

Briggen "Ane Marie"

"Ane Marie" var på 79,5 kommerselester, 78 fot lang og hadde en bemanning på inntil ni mann. Den ble bygd på Tønnes Rolfsens verft i Christianssand i 1782 for Giert og Even Kraft som eide en halvpart hver. 96 Even hadde vært gift med Gierts kusine Susanne Marie Reymertt fra 1776 til hun døde i 1777. Hun var datter av Christine Nicolaisdatter Langefeldt.
Da Giert døde i 1789, ble Anne sittende i uskiftet bo og styrte Gierts aktiviteter videre, herunder "Ane Marie". Etter Annes død over-tok Even den andre halvdelen i "Ane Marie" fra dødsboet. Fartøyet ble taksert til 4.600 Riksdaler.
I 1795 seilte Even "Ane Marie" to ganger til England med trelast, og skipper W. Davidsen seilte dit to ganger. I 1797 førte skipper W. Davidsen "Ane Marie" én gang til Irland og én gang til Middelhavet. I 1798 seilte skipper Jacob Hybert én gang til England. I hvert av årene 1799 og 1800 seilte skipper Syvert Amundsen Eeg "Ane Marie" to ganger til Skottland og én gang i hvert av årene 1801 og 1802. Syvert, som noen ganger også førte "Strandmaagen", fikk skipperborgerskap i 1796 og ble valgt til representant til riksforsamlingen på Eidsvoll i 1814.
       I 1803 førte skipper Anders Hansen fartøyet én gang til Frankrike med trelast og to ganger i 1804. I 1805 seilte han én gang til Skottland, i 1806 én gang til Frankrike med trelast og én gang med trelast og kull. På grunn av krigen mellom England og Frankrike kunne ikke franskmennene få kull direkte fra England. I januar 1807 seilte Anders Hansen "Ane Marie" til Irland. Etter det skal briggen ha blitt solgt til Malta.
       I boberetningen etter Anne er det regnskap for Syvert Eegs to turer til Skottland i 1800. Turene gikk fra Christiania til Grangemouth i Skottland. En reise i oktober ga en fortjeneste på 815 Riks-daler, og en reise i desember 810 Riksdaler. Det var en meget pen fortjeneste på et fartøy som ble taksert til 4.600 Riksdaler.
       Even eide også fartøyet "Mette Marie Margrethe" som han brukte i trelasteksporten. Det var på 34 kommerselester. I årene 1795 til 1802 seilte det med trelast over Nordsjøen én til to ganger hvert år. Det seilte for det meste til Skottland og England, men i 1796 var det én gang til Frankrike og i 1802 én gang til Holland. I 1805 og 1806 hadde han et fartøy som het "Endrægtighed" og seilte med trelast, kull og diverse handelsvarer til Frankrike. Det var på 11,5 kommerselester.

Briggen "Discordia"

Briggen "Discordia" ble bygd i 1785 på Tangen i Kristiansand av skipsbyggermester Jacob Natvig., tømmersvendene Jørgen Olsen og Søren Toresen. Den var på 66 komerselester.
Partsredere var Giert Langefeldt og Even Kraft. Even Kraft var gift med en niese til Giert.
Briggen "Discordia" forsvant etter den forlot St. Ubes i Portugal 30. november 1788. Man hørte aldri noe fra kapteinen Besse Bessesen og hans mannskap.

Ole, Giert og Søren og andre i Ny-Hellesund berget og reparerte seilskuter. 

Fra barnsben av hadde Ole, Giert og Søren vært vant til at når noen var i havsnød, så gjorde man det man kunne for å redde liv. Dernest prøvde de å redde fartøy og last. De reparerte fartøy som var blitt skadet, og det antas at de hadde verftet sitt i Vrageviga på Monsøya.
Brødrene var på langturer fra mars til oktober, og i Ny-Hellesund når høst- og vinterstormene satte inn. Fra sjøforklaringer etter havarier og forlis har vi informasjon om flere bergingsaksjoner som folk i Ny-Hellesund deltok i.

      I perioden 1804 til 1814 ble følgende fire fartøyene innkjøpt av personer i tilknytning til Langfeldt-slekten:

Dette vet vi om disse fartøyene:

1804 

Fiskeskonnert "Prøven" drektig 11 kommerselester. 

Den ble bygd i 1803 innerst i Kummelsfjorden i Østre Eid i Søgne av skipsbyggeren Hans Andersen Eid (1768-1848). Tømmermann Svend Børresen Aasland bevitnet bilbrev.
Redere: Hans og Jan Kielland, Niels Moe og Morten Sørensen Langefeldt. I 1808: Reder Mægler Sørensen, skipper Anders Hansen
"Prøven" ble i 1808 utrustet som kaper
I 1809 ble "Prøven" tatt av en engelske kutterbrigg etter at kanoner, ammunisjon og kaperbrev var kastet over bord. Mannskapet ble straks frigitt og kom i land på Brekkestø. Matrosene Johannes Adriansen og Ole Nielsen avla sjøforklaring. Dagen etter oppbringelsen ble "Prøven " tatt tilbake av kjøpmann Carstensens kaper. Den ble betraktet som prise og senere solgt på auksjon i Larvik til en kjøper i Holmestrand.

1805
Skonnerten "Originalen" 

Den bygd i 1805 av skipsbyggeren Hans Andersen Eid (se ovenfor) og tømmermann Jørgen Skajesen fra Harkmark. Redere: Hans og Jan Kielland, Niels Moe og Morten Sørensen Langefeldt. Skipper Hans Hansen Steendahl. I 1807 Skipper Ole O. Drange, styrmann Christen Olsen Frey, matros Nicolay Peder Buk

1813
"Kanonsluppen 2" 

 Redere Jan Nicolay Langefeldt, oldebarn til Johan Langenfeldt samt Michael Petterssen. Skipper Johan Axelsen. "Kanonsluppen 2" var stasjonert i Ny-Hellesund. 

1814
 Hukkert/Galeas "Nalla" drektig 56 . kommerselester, 

Nalla ble tatt som prise og innkjøpt i 1812. Den gjennomgikk en hovedreparasjon og ombygging utført av Ole slebye. Tømmermennene Jacob Torkildsen og Arne Ingebretsen bevitnet bilbrevet. Reder Jan Nicolay Langefeldt. Skipper Lars Langefeldt, styrmann Ole Carl Fredrichsen, matrosene Haagen Danielsen og Olaus Sivertsen. I 1815 Redere Jan Nicolay Langefeldt, Michael Pettersen og Besse Bessesen. I 1816 Mannskap: Styrmann Andreas Aanensen, tømmermann Salve Gundersen, matrosene Niels Nielsen, Tobias Gundersen Jrgen Wincentsen, Jacob Fredrichsen og Olaus Johannesen. I 1817 Skipper Tørres Steendahl, styrmann Jørgen Wincentsen, matros Sivert Olsen
       I 1822 Skipper J. C. Mou. "Nalla" ble solgt til O. O. Bernhoft det året. 

*********************

Lest er et gammelt rommål brukt blant annet for betegne et skips lastevolum. Det har hatt forskjellige verdier til forskjellige tider og ogs variert fra land til land. I Norge ble en lest regnet som 12 Tønner korn eller 18 tønner kull. En lest kull tilsvarer 2 m. 1 tønne korn tilsvarte 162 liter. (I Danmark lesten 22 tønner korn eller 12 tønner kalk eller sand.) Commerce-lest eller kommerse-lest var ml p lasteevne. Heller ikke dette lestmlet var standardisert fra land til land. I Norge var en kommerse-lest 2080-2300 kg avhengig av skipets strrelse. I Danmark var den 2050-2800 kg avhengig av type last. I Sverige og Finland var lesten 2548 kg og i Nord-Tyskland 3000 kg.
      Når skipsstørrelse oppgis i kommerselester, regner man normalt en lest som vel 2 registertonn (2,08)Kilder: Boken "Langfeldt-slektens og Ny-Hellesunds historie", 2004, ISBN 82-994591-2-5Peter A. Just Christiansands skibsfart og skibsbygnings-industri gjennom To Hundrede Aar 1641-1840, Oslo 1932.

Langfeldt-slektens rederier på 1800 og 1900-tallet

Rederiet N.T. Langfeldt

Nicolai Tørresen Langfeldt (1847-1820)

Barken "Kong Sverre". Foto av maleri som eies av 

Nicolai Tørresens barnebarn, Helge Nikolai Langfeldt

Rederiet  eide parter i en rekke fartøy og var disponerende reder for flere partsrederier i løpet av perioden 1875 til 1910. I Ny-Hellesund drev han også landhandel og skibshandel.

Her skal nevnes en del av fartøyene: 

Barken "Alfed Gibbs" .

Gaeasen "Elgen" om er omtalt ovenfor 
Skonnerten "Fremad". 
Briggen "Garibaldi"
Skonnertskipet "Knud Alfsson"
Barken Kong Sverre", 
Barken "Lelia"
Skonerten"Fremad"
Barken "Lyna"
Barken "Selia"
Skonnerten "Sif"
Briggen "Transit"
Briggen "Vestalinden"

Spesifikasjoner for mange av  fartøyene er registret på dette nettstedet:

Rederiet K.F. Langfeldt

Rederiet hadde i perioden 1887 til 1917 eierandel i 31 seilfartøyer. Dette var skonnerter som rederiet var disponerende  reder for.  Det var galeaser, skonnnerter, brigger , jernbrigger og jernbarker.

Av disse forliste 10, 1 ble abandonert, 5 ble kondemnert etter havari, 2 forsvant, vrakene ble aldri funnet, 6 ble senket av tyske u-båter 1, ble torpedert av tyske u-båter og 6 ble solgt.  Deretter ble rederiet nedlagt.

De skjuler seg mye dramatikk og sorg bak disse tallene:

• menn som omkom ved forlis

• menn som gikk i livbåter som aldri nådde land eller ikke ble funnet

• menn som omkom ved torpedering eller måtte se på at skip ble bombet eller skutt i senk etter at de selv hadde blitt tvunget til å gå i livbå

• menn som ble reddet av mannskap på andre skip

• menn som etter strabasiøse dager  og netter  i livbåt nådd de land ved egen hjelp

Det ble etterhvert tungvint å drive rederivirksomheten i Ny-Hellesund. De hadde for eksempel ikke telegrafstasjon der.   I 1890 flyttet Kristian Fredriksen Langfeldt derfor familien og virksomheten til Kristiansand.

Spesifikasjoner for mange av fartøyene er registret på dette nettstedet:

Fullriggeren "Asmund" ex. "Cortez", 2800 brt, bygd i 1886 i Southampton, England

Ble i overtatt i 1919 av A.I. Langfeldt & Co.  fra rederiet Thorvald B. Heistein & Sønner A/S og solgt til Genoa i Italia for opphugging i 1924

I det 20. århundre avsluttes slektens virksomheter på havet.

Etter første verdenskrig etablerte Arne Ingvard Langfeldt rederiet A.I. Langfeldt & Co.

Seilskutetiden nærmet seg slutten og de seilskuter som rederiet overtok fra rederiet Thorvald B. Heistein & Sønner A/S, ble ikke erstattet etterhvert som de enten ble solgt eller forliste.

A.I. Langfeldts rederi demonstrerte en enestående omstillingsevne. Den siste kaptein i slekten på et av rederiets skip var Johan Langfeldt som i dag er 78 år og bor i Søgne. Johan var blant annet kaptein på lasteskipet "Sunmaple" på 18.000 tdv. som ble bygget ved Akers Mek. Verksted A/S i 1964. Fra 1966 og utover kontraherte A.I. Langfeldt & Co flere gasstankskip. I 1982 gikk selskapet i kompaniskap med rederiet I.M. Skaugen og dannet selskapet Langfeldt Skaugen Management A/S. Etterhvert overtok I.M. Skaugen hele selskapet og ca 300 år etter at Johan Langenfeldt kom til Norge tok slektens æra på havet slutt. Både fremgang, forlis og dramatikk preger Langfeldt-slektens 250 års virke på de sju hav. Jeg har hittil samlet inn opplysninger om 116 seilskuter som har vært i Langfeldt-slektens eie, eller som Langfeldter har vært skippere på. Det varierer sterkt hvor meget jeg vet om de enkelte skutene. Jeg har fotografier av 40 seilskuter - noen av disse er bilder som jeg selv har fått anledning til å ta av seilskutemalerier som er i slektens eie. Noen har også lånt meg brev eller annet materiale som beskriver hvordan seilskutelivet var. De fleste av disse 40 seilskutefotografiene er gjengitt i min bok "Langfeldt-slektens og Ny-Hellesunds historie. ?Jeg har i tillegg informasjon om 40 damp- eller motorskip som har vært i slektens eie eller som Langfeldter har vært kapteiner på.

Gassmotortankskipet "Admiral Cabral", 6174 brt, levert fra Moss Verft AS i 1979

 til A.I. Langfeldt & Co. Foto fra boken "Et liv i shipping" av Jan Andreas Langfeldt, 1980 

Spesifikasjoner for 53 av fartøyene som rederiet eide helt eller delvis eller var disponerende reder for, er registret på dette nettstedet:

Kilde: Boken "Langfeldt-slektens og Ny-Hellesunds historie", 2004, ISBN 82-994591-2-5
*****************

I det 20. århundre avsluttes slektens virksomheter på havet.

Etter første verdenskrig etablerte Arne Ingvard Langfeldt rederiet A.I. Langfeldt & Co.Seilskutetiden nærmet seg slutten og de seilskuter som rederiet overtok fra rederiet Thorvald B. Heistein & Sønner A/S, ble ikke erstattet etterhvert som de enten ble solgt eller forliste.

A.I. Langfeldts rederi demonstrerte en enestående omstillingsevne. Den siste kaptein i slekten på et av rederiets skip var Johan Langfeldt som i dag er 78 år og bor i Søgne. Johan var blant annet kaptein på lasteskipet "Sunmaple" på 18.000 tdv. som ble bygget ved Akers Mek. Verksted A/S i 1964. Fra 1966 og utover kontraherte A.I. Langfeldt & Co flere gasstankskip. I 1982 gikk selskapet i kompaniskap med rederiet I.M. Skaugen og dannet selskapet Langfeldt Skaugen Management A/S. Etterhvert overtok I.M. Skaugen hele selskapet og ca 300 år etter at Johan Langenfeldt kom til Norge tok slektens æra på havet slutt. Både fremgang, forlis og dramatikk preger Langfeldt-slektens 250 års virke på de sju hav. Jeg har hittil samlet inn opplysninger om 116 seilskuter som har vært i Langfeldt-slektens eie, eller som Langfeldter har vært skippere på. Det varierer sterkt hvor meget jeg vet om de enkelte skutene. Jeg har fotografier av 40 seilskuter - noen av disse er bilder som jeg selv har fått anledning til å ta av seilskutemalerier som er i slektens eie. Noen har også lånt meg brev eller annet materiale som beskriver hvordan seilskutelivet var. De fleste av disse 40 seilskutefotografiene er gjengitt i min bok "Langfeldt-slektens og Ny-Hellesunds historie. ?Jeg har i tillegg informasjon om 40 damp- eller motorskip som har vært i slektens eie eller som Langfeldter har vært kapteiner på

Kilde: Boken "Langfeldt-slektens og Ny-Hellesunds historie", 2004, ISBN 82-994591-2-5